Om kjærlighet, skam og frykten for trygghet
Marilynne Robinson (f. 1943) regnes som en av de store amerikanske samtidsforfatterne. Hun har mottatt Pulitzerprisen, National Humanities Medal og en rekke andre litterære priser, og Gilead-kvartetten har nærmest fått klassikerstatus i moderne amerikansk litteratur. Serien består av «Gilead» (2004), «Hjem» (2008), «Lila» (2014) og «Jack» (2020), og bøkene kretser rundt de samme menneskene og det samme lille miljøet i den fiktive småbyen Gilead i Iowa.
Jeg må likevel innrømme at mitt første møte med denne serien ikke var helt vellykket. Jeg leste «Gilead» for noen år siden, og selv om jeg så kvalitetene i boka, traff den meg ikke slik jeg hadde forventet. Kanskje var det de lange teologiske refleksjonene? Kanskje bare feil tidspunkt i livet? Resultatet var i alle fall at jeg ikke gikk videre med Robinsons forfatterskap, og heller ikke med fortsettelsen i serien etter hvert som disse ble oversatt til norsk.
Det som har fått meg til å plukke opp bøkene igjen er egentlig ganske tilfeldig. Under Fosseforedraget i Oslo 23. april i år, der Marilynne Robinson selv holdt foredrag, kom jeg i prat med flere som snakket med en nesten rørende varme om Gilead-kvartetten. Ikke på en akademisk eller demonstrativ måte, men som om disse bøkene faktisk hadde betydd noe personlig for dem. Det gjorde meg nysgjerrig igjen. Kanskje hadde jeg lest «Gilead» litt for utålmodig første gang? Kanskje var dette bøker som krevde at man møtte dem på riktig tidspunkt?
«Hjem» var utlånt på biblioteket da jeg skulle låne serien, så det ble i stedet «Lila», den tredje boka i kvartetten. Og denne gangen skjedde det noe helt annet med meg som leser.
For der «Gilead» holdt meg litt på avstand, traff «Lila» meg mye sterkere følelsesmessig. Kanskje fordi Lila selv er en karakter som lever så langt unna trygghet, akademia og det velordnede livet?
Lila vokser opp i ekstrem fattigdom under depresjonstiden i USA. Som liten blir hun reddet av Doll, en omflakkende kvinne som i praksis stjeler henne med seg fra et hjem preget av omsorgssvikt og elendighet. Det er et dramatisk utgangspunkt, men Robinson skriver det frem med en knapphet som gjør det enda sterkere. Ingen store melodramatiske effekter. Bare et barn som blir tatt med av et menneske som ser at hun ellers ikke kommer til å klare seg.
Derfra følger et liv på utsiden av samfunnet. Nakne rom. Midlertidige husly. Sult, kulde og arbeid når arbeid finnes. Robinson skildrer dette miljøet med en egen verdighet. Disse menneskene er fattige og slitne, men ikke redusert til karikaturer. Det finnes varme mellom dem, særlig mellom Doll og Lila. Doll blir det nærmeste Lila noen gang kommer en mor. Samtidig lærer Lila noe som setter seg dypt i henne: at ingenting varer. Ikke steder. Ikke mennesker. Ikke trygghet. Det er dette hun bærer med seg når hun mange år senere kommer til Gilead og møter pastor John Ames.
Forholdet mellom dem er noe av det mest stillferdig vakre jeg har lest på lenge. Ikke fordi Robinson skriver romantisk i tradisjonell forstand, men fordi hun skriver så presist om et menneske som ikke klarer å tro på godhet. Lila forstår rett og slett ikke hvorfor Ames vil henne vel. Hun venter hele tiden at det skal komme et krav, en pris eller en skuffelse. Og nettopp dette gjør kjærlighetshistorien så sterk. Selv om hun er ung og han atskillig eldre.
Ames forsøker aldri å eie henne. Han forsøker heller ikke å «redde» henne i banal forstand. Han møter henne med en tålmodighet og mildhet som nesten gjør henne urolig. Hun utfordrer ham stadig med spørsmål om tro, Bibelen og nåde, og samtalene dem imellom er blant de mest interessante delene av boka.
Det jeg liker så godt, er at Robinson aldri gjør disse samtalene teoretiske eller belærende, i motsetning til hvordan jeg oppfattet den første boka i kvartetten. Lila tåler ikke tomme religiøse fraser. Hun spør ut fra erfaringene sine. Hva med mennesker som Doll? Hva med mennesker som aldri fikk et ordentlig liv? Hva slags Gud finnes for dem? Det er spørsmål som går rett inn i romanen og gir den tyngde.
Jeg merket også at jeg leste denne boka annerledes enn jeg leste «Gilead». Denne gangen lot jeg meg mer drive av stemningen, av stillhetene og av de små observasjonene. Robinson skriver langsomt, men hun skriver utrolig fint om lys, lukter, vær, klær, hender, stillhet og slitne mennesker. Hun har en egen evne til å gjøre små hverdagslige ting betydningsfulle.
Samtidig er dette en roman som handler dypt om utenforskap og skam. Lila føler seg aldri helt hjemme noe sted. Selv når hun blir elsket, klarer hun ikke helt å stole på det. Hun bærer hele tiden med seg følelsen av å være et menneske som egentlig ikke hører til blant andre.
Lila og Ames gifter seg, og hun blir gravid. Graviditeten forsterker Lilas angst ytterligere. Hun blir redd for hva hun skal føre videre til barnet sitt. Redd for at uroen og fattigdommen hun selv kommer fra, skal følge med inn i neste generasjon.
Robinson skriver dette med en psykologisk presisjon som gjorde sterkt inntrykk på meg. For hun viser hvor vanskelig det kan være å ta imot kjærlighet når livet har lært deg at trygghet alltid er midlertidig.
«Lila» er ikke en bok for den som først og fremst ønsker ytre handling og dramatikk. Dette er en langsom, ettertenksom roman der mye foregår i minner, samtaler og stemninger. Men for meg fungerte den langt bedre enn «Gilead». Kanskje fordi Lila som karakter er så jordnær og konkret. Kanskje fordi romanen er mer kroppslig og mindre essayistisk. Kanskje fordi jeg selv møtte boka annerledes denne gangen.
Uansett er jeg glad for at jeg ga Marilynne Robinson en ny sjanse.
For «Lila» er en roman som langsomt vokser seg inn i oss lesere. Ikke gjennom store effekter, men gjennom måten den skriver frem menneskelig sårbarhet på. Og kanskje handler boka til syvende og sist om noe helt grunnleggende: hvor vanskelig det er å tro at man er verdt å elske, og hvor dypt et menneske kan forandres når noen likevel blir værende.
Utgitt på engelsk: 2014
Originaltittel: Lila
Utgitt på norsk: 2023
Forlag: Cappelen Damm
Oversetter: Ingrid Haug
Antall sider: 265
Jeg har lånt boka på biblioteket
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
