Anmeldelse av «Gilead» av Marilynne Robinson (2004)

Et brev til en sønn – om tro, tid og ettertanke

Marilynne Robinson (1943) regnes som en av de viktigste amerikanske samtidsforfatterne, kjent for sitt lavmælte, ettertenksomme språk og sin dype interesse for teologi, historie og moral. Hun debuterte allerede i 1980 med «Housekeeping«, men fikk sitt store gjennombrudd mange år senere med «Gilead«, som hun ble tildelt Pulitzer-prisen for i 2005. Romanen inngår i det som senere har blitt kjent som Gilead-kvartetten, der Robinson vender tilbake til samme sted og persongalleri fra ulike perspektiver.

«Gilead» er en stillferdig roman som krever langsom lesning og en viss villighet til å dvele ved tanker snarere enn handling.

Vi befinner oss i den lille byen Gilead i Iowa på midten av 1950-tallet. Fortelleren er den aldrende frikirkepastoren John Ames, 76 år gammel, og klar over at livet nærmer seg slutten. Han har nylig fått en ung kone og er far til en syv år gammel sønn, et barn han vet at han ikke vil få følge inn i voksenlivet.

Romanen er skrevet som et langt brev, eller et slags åndelig testament, til sønnen. Ames ønsker å etterlate seg minner, refleksjoner og livserfaringer. Ikke for å belære, men for å bli husket. Han skriver om sitt eget liv, men også om faren og bestefaren, begge prester, begge dypt preget av sin tro og sine valg. Slik flettes personlig historie sammen med religiøs tradisjon og amerikansk historie.

Fortellingen beveger seg i små sirkler. Hendelser fra hverdagen, møter med mennesker i byen og minner fra fortiden får stor plass. Det er ikke dramatikken som driver romanen fremover, men ettertanken – over tro, nåde, kjærlighet, ansvar og tap.

«Gilead» er utvilsomt en vakkert skrevet roman. Robinsons språk er rolig, presist og ofte dypt bevegende. Det finnes partier som er virkelig sterke, særlig når hun lar blikket gli bort fra selve prestegjerningen og i stedet fester seg ved menneskene John Ames har møtt gjennom livet. I beskrivelsen av deres sårbarhet, ensomhet og lengsel etter å bli sett …

Samtidig opplevde jeg at romanen aldri helt grep meg. For min del ble det for mye vekt på prekener, teologiske resonnementer og indre trosdialog til at teksten klarte å engasjere meg fullt ut. Det betyr ikke at dette er svakheter ved boka i seg selv. Snarere sier det noe om hvilken type leseropplevelse «Gilead» tilbyr, og hvilke forventninger jeg hadde med meg inn i lesningen.

Når jeg likevel ikke vurderer romanen lavere, skyldes det nettopp språket. Robinson skriver med en sjelden verdighet og alvor, og det er lett å forstå hvorfor boka har betydd så mye for så mange lesere. «Gilead» er en roman som inviterer til stillhet og ettertanke, også når den ikke treffer helt.

Originaltittel: Gilead
Utgitt på engelsk: 2004
Norsk utgave: 2007
Forlag: Bazar (senere utgitt av Cappelen Damm)
Oversetter: Kjell Olaf Jensen
Antall sider: 239