Om skyld, nåde og den fortapte sønnen
Marilynne Robinson regnes i dag som en av USAs aller viktigste samtidsforfattere. Hun er kjent for sitt filosofiske og eksistensielle alvor, for sin sterke interesse for tro, nåde og menneskelig sårbarhet, og for et språk som kan være både enkelt og dypt poetisk på samme tid.
«Hjem» er den andre boka i hennes berømte Gilead-kvartett, som består av romanene «Gilead», «Hjem», «Lila» og «Jack». Fra før av har jeg lest første bind, «Gilead», og tredje bind, «Lila». Bøkene kan leses hver for seg, men de kretser alle rundt de samme menneskene og det samme lille miljøet i den fiktive småbyen Gilead i Iowa på 1950-tallet. Hendelser som bare skimtes fra én synsvinkel i én bok, får plutselig nytt lys i en annen. Nettopp dette gjør kvartetten fascinerende. Robinson skriver ikke bare romaner om mennesker. Hun skriver romaner om hvordan mennesker ser hverandre, og om alt de aldri helt klarer å forstå om hverandre.
Jeg er utrolig takknemlig for at jeg ble gjort oppmerksom på bøkene i Gilead-kvartetten etter nærmest å ha gitt opp etter «Gilead». Den første boka gjorde nemlig ikke så sterkt inntrykk på meg som jeg hadde forventet. Derfor trodde jeg kanskje at dette forfatterskapet ikke helt var noe for meg. Men etter å ha lest «Lila» – og nå «Hjem» – forstår jeg langt bedre hvorfor Marilynne Robinson regnes som en av vår tids store forfattere.
I «Hjem» er det den tilbakevendte sønnen Jack Boughton som står i sentrum. Allerede fra første side ligger parallellen til lignelsen i Bibelen om den fortapte sønnen tydelig under teksten. Jack vender hjem til familien etter mange år borte, nedbrutt av et liv preget av uro, alkohol, tilfeldige forhold og en grunnleggende følelse av å ha mislyktes som menneske. Familien tar imot ham med kjærlighet, men også med usikkerhet. Ingen vet helt hva som har skjedd med ham der ute. Ingen vet om han kommer til å bli. Og kanskje minst av alle Jack selv.
Faren, pastor Boughton, elsker sønnen grenseløst. Det er noe dypt bevegende i denne gamle mannen som aldri helt gir opp håpet om at sønnen skal finne hjem. Ikke bare fysisk, men også åndelig og menneskelig. Samtidig er det tydelig at Jack gjennom hele livet har vært den som skapte mange bekymringer og skuffelser i familien. Han er sønnen som forsvant, som drakk, som stjal, som aldri klarte å leve opp til forventningene. Og nå sitter han plutselig igjen ved kjøkkenbordet i barndomshjemmet som en fremmed blant sine egne.
Men det som gjør denne romanen så sterk, er at Robinson aldri gjør Jack til en enkel figur. Dette er ikke en bok om «den dårlige sønnen» som vender hjem og lærer en moralsk lekse. Tvert imot er Jack en av de mest psykologisk komplekse romanfigurene jeg har møtt på lenge.
Hele romanen er gjennomsyret av skam. Ikke bare skyld over konkrete handlinger, men den langt mer ødeleggende følelsen av å være grunnleggende feil som menneske. Jack klarer nesten ikke å tro på kjærlighet når den vises ham. Han tolker stadig andres blikk, stemmer og små pauser som tegn på avvisning. Selv når faren forsøker å møte ham med varme og nåde, virker det som om Jack ikke klarer å ta det inn. Han er så vant til å se seg selv som en byrde at han nærmest oppfatter det å forsvinne som en kjærlighetshandling overfor andre.
Det er nettopp dette som gjør boka så vond å lese til tider. For Robinson beskriver med stor presisjon hvordan mennesker kan bli fanget i sitt eget selvbilde. Hvordan et menneske gradvis kan begynne å tro at det ikke fortjener tilgivelse. Ikke fortjener kjærlighet. Ikke fortjener et hjem.
Samtidig ligger det hele tiden noe dypt religiøst under romanen, uten at boka oppleves forkynnende slik jeg tidvis syntes «Gilead» gjorde. Robinson skriver om nåde slik få moderne forfattere gjør. Ikke som en enkel løsning eller et pent ord, men som noe nesten umulig å ta imot dersom man ikke klarer å tro at man er verdt å elske.
For meg ble også Glory Boughton en svært viktig karakter underveis. Søsteren som blir igjen hjemme og tar ansvar. Hun som forsøker å holde familien samlet, som ordner det praktiske, som forsøker å forstå broren uten å presse ham for hardt. Det er noe stille tragisk også over hennes liv. Hun er bundet til huset og faren, mens livet utenfor går videre. Livet hennes er satt på vent.
Romanen rommer dessuten et annet viktig lag som gradvis trer tydeligere frem: Jacks kjærlighetsforhold til Della, en svart kvinne, i 1950-tallets USA. Robinson skriver frem dette med stor varsomhet, men også med full forståelse for hvor umulig og farlig et slikt forhold kunne være i samtiden. Her blir romanen også en bok om rasisme, sosial fordømmelse og frykten for å ødelegge livet til den man elsker.
Det som imponerer meg mest med «Hjem», er kanskje hvor lite dramatisk Robinson egentlig skriver. Det er få store hendelser. Mange av scenene består ganske enkelt av mennesker som sitter ved et kjøkkenbord og snakker sammen. Likevel dirrer teksten av undertrykte følelser, gamle sår og ting som aldri ble sagt.
Dette er en roman som krever tålmodighet, og jeg har derfor brukt litt tid på den. Den er langsom, ettertenksom og full av små nyanser. Men dersom man gir seg hen til rytmen i teksten, åpner det seg et dypt menneskelig landskap her. En roman om fedre og sønner. Om tro og tvil. Om ensomhet. Om lengselen etter å høre til. Og om hvor vanskelig det kan være å tro på tilgivelse, selv når den blir gitt helt gratis.
«Hjem» grep meg mye sterkere enn «Gilead» gjorde. Kanskje fordi denne boka går så dypt inn i skammens psykologi. Kanskje fordi Jack er en så smertefullt gjenkjennelig figur, selv om de fleste av oss ikke lever liv som hans. Mange mennesker bærer jo nettopp på følelsen av ikke helt å være verdige kjærlighet eller fellesskap.
For det Robinson gjør i denne romanen, er usedvanlig vanskelig. Hun skriver frem mennesker innenfra, med en psykologisk presisjon som nesten kan være ubehagelig å lese. Ikke fordi hun avslører store hemmeligheter eller dramatiske sannheter, men fordi hun så nøyaktig beskriver hvordan skam, ensomhet, kjærlighet, skyld og lengsel faktisk kan oppleves i et menneske. Jack Boughton er på mange måter en ødelagt mann, men Robinson gjør ham aldri til en karikatur eller et moralsk eksempel. Hun lar oss forstå hvordan et menneske gradvis kan begynne å tro at han ikke fortjener kjærlighet, og hvordan denne tanken igjen former hele måten han møter verden på.
De viktigste tingene i boka blir ofte ikke sagt direkte. De ligger i pausene, i de forsiktige replikkene rundt kjøkkenbordet, i blikkene mellom far og sønn, i alt karakterene ikke klarer å formulere høyt. Nettopp derfor blir romanen så følelsesmessig sterk. Den stoler på leseren. Den forklarer ikke alt. Den lar oss bli værende i det uavklarte og smertefulle.
Og kanskje er det nettopp dette som kjennetegner virkelig stor litteratur: at den ikke forsøker å forenkle mennesket.
Utgitt: 2008
Originaltittel: Home
Utgitt på norsk: 2022
Forlag: Cappelen Damm
Oversetter: Ingrid Haug
Antall sider: 349
Jeg har lånt boka på biblioteket
