Noveller om liv som ikke ble slik man håpet
Jeg har et ganske sterkt forhold til irsk litteratur. Ikke bare fordi jeg har lest mye irsk litteratur opp gjennom årene, men også fordi Irland er et land jeg stadig vender tilbake til, både fysisk og litterært. Og på film. Det er noe med det irske landskapet, været, stillheten, de små samfunnene og menneskene som lever tett på hverandre, som også finnes igjen i litteraturen. Claire Keegan skriver nettopp inn i dette landskapet. Ikke det turistvennlige Irland, men det levde Irland. Det stillfarne, værbitte, ofte ensomme.
«Over blå enger» er en novellesamling som nesten må leses langsomt. Ikke fordi novellene er vanskelig tilgjengelig, men fordi de rommer så mye mellom linjene. Dette er tekster hvor små detaljer plutselig kan åpne hele menneskeliv.
Claire Keegan (f. 1968) regnes i dag som en av de viktigste samtidige irske forfatterne. Hun er særlig kjent for de korte formatene, noveller og kortromaner, og har fått en nærmest enestående mottakelse internasjonalt. Mange kjenner henne kanskje først og fremst gjennom «Småting som dette«, «I seneste laget» og «Tre lys«, men «Walk the Blue Fields» fra 2007 var boka som for alvor befestet ryktet hennes som novellist. Samlingen fikk svært sterke anmeldelser i Irland da den kom ut, og vant også Edge Hill Short Story Prize. Kritikerne fremhevet særlig den nesten ubegripelige presisjonen i språket hennes og måten hun skriver fram store følelsesmessige drama uten store ord.
Nå foreligger novellesamlingen på norsk i Merete Alfsens oversettelse. Da har oversettelsen virkelig vært i de riktige hendene. Tidligere i år møtte jeg faktisk Alfsen på Porsgrunn bibliotek, og mens jeg leste disse novellene, tenkte jeg flere ganger på hvor krevende det må være å oversette Claire Keegans særegne stil. For hun skriver på en måte som ser enkel ut helt til man forsøker å forstå hvordan hun gjør det. Setningene er rene og klare, men under dem ligger det hele tiden noe usagt.
Samlingen består av syv noveller som alle står helt på egne bein, men som samtidig kretser rundt mange av de samme temaene.
I «Avskjedsgaven» følger vi en ung irsk kvinne som skal reise til Amerika. Under avreisen ligger en sterk følelse av uro og av noe uuttalt som hun forsøker å komme bort fra. Keegan skriver lavmælt og antydende om skam, sårbarhet og erfaringer som har gjort hjemstedet vanskelig å bli værende i.
Tittelnovellen «Over blå enger» er kanskje den mest kjente i samlingen, og også en av de sterkeste. En prest skal vie en kvinne han tidligere har hatt et nært forhold til. Men Keegan lar det hele forbli litt uklart, og nettopp det gjør novellen så interessant. Er bruden virkelig hans store kjærlighet? Eller minner hun ham først og fremst om kvinnen han egentlig mistet? Kanskje handler novellen like mye om alt det livet han aldri fikk leve. Under bryllupsfesten driver tankene hans stadig tilbake mot fortiden, mot ensomheten, mot valgene som ble tatt – eller ikke tatt. Det er en novelle om forsakelse, men også om menneskelig lengsel. Om hvordan enkelte liv nærmest fortsetter å eksistere som skygger inne i oss.
«Presten går over dansegulvet. Bruden står der med utstrakte hender. Han legger perlen i hånda hennes, og hun møter blikket hans. Det er en tåre der, men hun er for stolt til å blunke og lar en tåre falle. Hadde hun blunket, skulle han tatt hånda hennes og fått henne med bort herfra. Det er i alle fall det han sier til seg selv. En gang var det det hun ville, men det skjer nesten aldri at to mennesker vil det samme på samme tidspunkt i livet. Det er kanskje noe av det vanskeligste ved å være menneske.» (side 39)
«Svarte hester» er mørkere og mer brutal. Her skriver Keegan om vold, patriarkalske strukturer og hvordan kvinner lærer seg å leve med frykt. Det er en urovekkende novelle, men også en av dem som tydeligst viser hvor mye makt som kan ligge i det usagte.
II «Forstmannens datter» gifter Martha seg med den langt eldre forstmannen Deegan, selv om kjærligheten egentlig mangler fra begynnelsen. De får tre barn sammen, men familielivet preges av stillhet, skuffelser og følelsesmessig avstand. Særlig datteren fremstår annerledes enn resten av familien – mer åpen, mer sårbar og mer lengtende etter nærhet. Da Deegan finner en golden retriever som får navnet Judge, opplever datteren hunden som et sjeldent tegn på kjærlighet fra faren. Hun knytter seg dypt til den, og tapet blir derfor desto større da hundens rette eier en dag kommer for å hente den tilbake. Med lavmælt presisjon skriver Keegan fram et ekteskap og et familieliv der savnene og ensomheten ligger like tett under overflaten som kjærligheten menneskene ikke helt klarer å uttrykke.
I «Ved havet» reiser en ung kvinne sammen med kjæresten Richard til morens sekstiårsdag ved kysten. Det som kunne vært en hyggelig familietur, utvikler seg gradvis til en novelle om fremmedgjøring, uro og følelsen av å ha mistet forbindelsen til sitt eget liv. Familien, forholdet til Richard og minnene fra oppveksten presser seg stadig sterkere frem under oppholdet. Havet ligger hele tiden nærværende i teksten – vakkert og truende på samme tid – som et bilde på både lengsel, frihet og en underliggende eksistensiell uro.
Og så historien om bestemoren som tryglet mannen sin om å ta henne med til havet, som hun aldri hadde sett.
«Mannen tok opp lommeuret.
«En time, Marcie. Du får en time», sa han. «Hvis du ikke er tilbake her da, kan du ta deg hjem på egen hånd.»
Hun gikk i en halvtime med bare føtter i den skummende vannkanten før hun snudde og tok stien langs klippene tilbake. Hun så mannen, fem minutter etter avtalt tid, smelle bildøra igjen og starte bilen. Idet han skulle til å kjøre, sprang hun ut i veien og stanset bilen. Så satte hun seg inn og levde resten av livet sammen med en mann som villa ha dratt hjem uten henne.» (side 107-108)
«Kapitulasjon» er kanskje den mest stille novellen i boka, men også en av de mest triste. Her skriver Keegan om resignasjon, om mennesker som gradvis slutter å tro at livet kan bli annerledes.
Og så er det «Under rognene», som gjorde særlig sterkt inntrykk på meg. Dette er en lang novelle om Margaret Flusk og hennes forhold til den omreisende selgeren Stack. Margaret lever i et lite samfunn hvor alle følger med på alle. Hun lengter etter kjærlighet, nærhet og et annet liv, men lever samtidig i et miljø der sladder, religiøse normer og sosiale forventninger hele tiden presser henne tilbake på plass. Det som gjør novellen så sterk, er hvordan Keegan viser hvor sårbart et menneske kan bli når håpet om kjærlighet blir den viktigste drivkraften i livet. Margaret begynner nesten å leve mer i forestillingene sine enn i virkeligheten. Samtidig finnes det også varme i novellen, små øyeblikk av omsorg og menneskelig nærhet midt i all ensomheten.
Det er kanskje nettopp dette som er noe av det mest interessante ved disse novellene. De små samfunnene fremstilles aldri bare som trange og kvelende. Ja, sladderen er der. Alle vet alt om alle. Folk vurderer hverandre, følger med, snakker. Men samtidig finnes det også en form for omsorg i dette. Menneskene er viklet inn i hverandres liv. Ingen er helt usynlige.
Likevel skriver Keegan ofte om mennesker som på ulike måter sitter fast. Særlig kvinnene. Flere av dem lever liv som ble mindre enn de hadde forestilt seg. Drømmer har gått i stykker eller langsomt visnet bort. Mange av kvinnene forsøker å tilpasse seg roller som hustru, datter, elskerinne eller omsorgsperson, samtidig som det ligger en stille uro under overflaten: Tanken på at livet kanskje kunne ha vært annerledes.
Det som gjør Claire Keegan så god, er at hun aldri overforklarer noe. Hun stoler på oss lesere. Hun lar pauser, blikk, stillhet og små handlinger bære følelsene. Ofte er det man ikke får vite i klartekst, men som ligger mellom linjene det som gjør størst inntrykk.
Kanskje er det derfor disse novellene gjør så sterkt inntrykk. Ikke fordi de er dramatiske i ytre forstand, men fordi de handler om noe svært gjenkjennelig: menneskers forsøk på å leve med det som ikke ble slik de hadde håpet.
Utgitt: 2007
Originaltittel: Walk the Blue Fields
Utgitt på norsk: 2026
Forlag: Aschehoug
Oversetter: Merete Alfsen
Antall sider: 174
Jeg har lånt boka på biblioteket
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
