Barna som ble ofret for kallet
Noen bøker gjør et helt annet inntrykk enn romaner og oppdiktede fortellinger noen gang kan gjøre. Ikke fordi skjønnlitteraturen mangler kraft, men fordi man hele tiden vet at dette faktisk har skjedd. At mennesket som skriver, selv har opplevd det som beskrives. «I varetekt meg ta» av Liv Kristin Steen Brundtland er en bok man ikke leser på avstand. Den går inn i noe dypt menneskelig og dypt urovekkende, nettopp fordi dette handler om et barn som faktisk eksisterte. Et barn som gråt seg i søvn kveld etter kveld uten å bli trøstet. Et barn som lærte seg å undertrykke egne følelser for å overleve sosialt og følelsesmessig.
Boka er utgitt på Pelikanen Forlag i 2025. Det merkes at forfatteren har brukt mange år på å finne formen, språket og kanskje også motet som skulle til for å skrive den. Selv har hun sagt at hun begynte på boka for rundt ti år siden, men er glad for at den ikke ble utgitt da. Det forstår jeg godt. For dette er en usedvanlig gjennomarbeidet bok. Den er presis, reflektert og litterært sterk, samtidig som den bærer på en smerte som hele tiden er til stede under teksten.
Liv Kristin Steen Brundtland er født i 1974 og har de siste årene vært en sentral stemme i arbeidet som har ført til offentlige beklagelser og oppreisningsordninger for tidligere misjonærbarn. Som liten reiste hun med foreldrene til Taiwan, der de arbeidet som misjonærer. Hun og broren ble plassert på internat, slik mange misjonærbarn ble. Det var nærmest en forventning. Dersom barna ikke bodde på internatet, men i stedet valgte en skole i nærheten av der foreldrene bodde, kunne skolen miste skolepengene. Foreldrene hadde et kall. De skulle få kinesere til å omvende seg til kristendommen i stedet for å tilbe «avguder». Barna måtte tilpasse seg dette kallet. Det var forventet, og «sånn var det bare» …
Underveis i lesningen tok jeg meg flere ganger i å undre meg over hvorfor så få stilte spørsmål ved hvordan disse barna faktisk hadde det. Hvorfor lurte ikke flere på hva det gjorde med små barn å bli skilt fra foreldrene sine på denne måten? Turte foreldrene ikke å spørre? Eller våget de ikke å ta inn over seg svarene? Et sted i boka beskrives hvor smertefull adskillelsen var for mødrene. Uten tvil var det smertefullt. Men samtidig sitter jeg igjen med tanken på hvor lite plass barnas egen smerte egentlig fikk. Som om det først og fremst var de voksnes savn som ble sett og anerkjent, mens barna måtte lære seg å tåle det.
Noe av det mest rystende ved boka er hvor konkret og usentimentalt hun beskriver denne tilværelsen. Det handler ikke først og fremst om spektakulære hendelser, men om fraværet av omsorg. Ingen fang å krype opp i. Ingen klemmer. Ingen voksne som hadde tid til å trøste et barn som gråt seg i søvn. De voksne fremstår mer som voktere enn omsorgspersoner. Barna skulle passes på, disiplineres og fungere innenfor et strengt klokkeregime.
Et sted i boka skriver hun noe som gjorde enormt inntrykk på meg: Dersom et internat hadde vært organisert på samme måte i Norge på den tiden, ville alle ha reagert. Det ville vært utenkelig. Hun beskriver hvordan 27 barn måtte dele på én voksen. Fraværet av 54 foreldre. 54 fang å sitte på. 54 kinn å klemme. 108 hender som kunne stryke omsorgsfullt over et barn som var redd eller lei seg.
Og nettopp dette gjør noe med leseren. For plutselig blir ikke dette bare en fortelling om «misjonærbarn» langt borte. Det handler om helt grunnleggende menneskelige behov. Små barn trenger fysisk nærhet, trygghet og trøst. De trenger voksne som løfter dem opp når de gråter. Ikke bare mat, regler og kontroll.
Det er nesten ikke til å bære å lese at hun ikke kan huske én eneste gang noen løftet henne opp på fanget, ga henne en klem eller strøk henne over håret. Når man leser dette, blir det også lettere å forstå hvordan hun senere ble et offer for internatets husfar. Han tilbød hudkontakt og nærhet til et barn som levde i nærmest total emosjonell berøringstørke. At hun i ettertid ble møtt med forestillingen om at hun som 14-åring skulle ha «forført» en voksen gift mann, er så grotesk og hårreisende at det nesten er vanskelig å fatte.
Boka følger henne gjennom årene på internatet, oppholdene i Norge og den vedvarende følelsen av ikke helt å høre til noe sted. Rastløsheten. Mangelen på tilknytning. Følelsen av å stå litt utenfor både her og der. Hennes streben etter å være «normal». Samtidig skildrer hun hvordan slike erfaringer setter seg i kroppen lenge etter at barndommen er over.
Hun skriver også om overgrepene fra morfaren. Om hvordan hun lærte seg å late som ingenting. Å være flink. Å fungere. Det er nettopp dette som gjør boka så sterk. Den viser hvordan barn utvikler strategier for å overleve, og hvor dypt slike strategier kan prege et menneske videre i livet.
Et sentralt punkt i boka er rettssaken mot Misjonssambandet og Frikirken i 2013. Nederlaget. Opplevelsen av ikke å bli trodd. Hvordan institusjonene gikk til angrep på hennes troverdighet og fremstilling. Hele saken ble redusert til å handle om «overgrepet», som om dette var noe som kun skjedde en gang. For henne handlet saken først og fremst om internatskoleoppholdet og hva dette gjorde med henne. Noe av det som gjorde aller sterkest inntrykk på meg, var hvordan hun ble fremstilt i offentligheten og under prosessen. Som grådig. Som oppmerksomhetssøkende. Som en som ønsket penger. Dessuten at alt ansvar ble lagt på foreldrene, som jo hadde valgt frivillig å reise til Taiwan og plassere barna på internatskolen.
Dette står i brutal kontrast til det som senere skjer.
Da hun etter hvert fikk tilbud om oppreisningserstatning, var hun langt mer opptatt av hvordan beklagelsen var formulert enn av selve pengene. Hun ønsket at beklagelsen skulle gis offentlig. At ordene skulle være reelle, tydelige og ansvarlige. Først da dette var gjort på en måte hun kunne stå inne for, var hun villig til å ta imot erstatningen. For meg sier dette svært mye om hvem Liv Kristin Steen Brundtland er. Det vitner om integritet. Om et menneske som først og fremst ønsket anerkjennelse av det som faktisk hadde skjedd, ikke økonomisk gevinst. Alle vet dessuten at penger ikke kan erstatte en tapt barndom. Og så stor var dessuten erstatningen ikke. Men anerkjennelsen og beklagelsen – den var helt avgjørende!
Samtidig viser boka hvordan dette ikke bare handler om én historie. Forfatteren setter egne erfaringer inn i en større sammenheng og trekker blant annet frem forholdene i Japan, der barn også ble utsatt for overgrep fra voksne som skulle passe på dem. Hun skriver også om hvordan noen forsøkte å bagatellisere lidelsen ved å peke på at barna i Taiwan i det minste fikk se foreldrene sine annenhver uke, mens misjonærbarn i Afrika kunne være adskilt fra foreldrene i mange måneder eller år av gangen. Nettopp slike sammenligninger sier mye om hvor normalisert denne formen for omsorgssvikt var innenfor deler av misjonsmiljøene.
Samtidig skildrer hun noe annet som også gjorde inntrykk på meg: hva som skjer når mennesker våger å stå frem offentlig med historier som lenge har vært båret alene. For når én forteller, begynner ofte andre å gjøre det samme. Plutselig oppdager man at man ikke var alene om opplevelsene likevel. At andre har kjent på den samme ensomheten, den samme skammen, den samme følelsen av ikke å bli trodd.
Det virker som om dette også ble en viktig del av forfatterens egen prosess. Kontakten med andre tidligere misjonærbarn ga både gjenkjennelse og en form for styrke. Ikke nødvendigvis fordi smerten ble mindre, men fordi den ble delt. Når mange forteller lignende historier, blir det også vanskeligere å avfeie erfaringene som enkelttilfeller eller individuelle feiltolkninger. Det kollektive vitnesbyrdet får en egen tyngde.
Og kanskje er det også noe av det viktigste denne boka gjør. Den bryter opp stillheten rundt en oppvekst mange har båret på alene i flere tiår. Ikke med store anklagende ord, men ved å vise hvordan systemer kan svikte barn når lydighet, kall og lojalitet blir viktigere enn barns grunnleggende behov for trygghet og omsorg.
Det som kanskje gjorde aller sterkest inntrykk på meg, er likevel måten boka er skrevet på. Dette er ikke en bok som skriker. Den trenger ikke det. Språket er kontrollert, gjennomarbeidet og presist. Nettopp derfor blir smerten så tydelig. Og nettopp derfor er boka så vanskelig å legge fra seg.
Dette er ikke bare en viktig bok. Det er også en modig bok. For det krever enormt mot å skrive så åpent om skam, ensomhet, savn og det å ikke bli trodd. Men det krever også litterær styrke å klare å gjøre egne erfaringer allmenne, slik Liv Kristin Steen Brundtland gjør her.
«I varetekt meg ta» er en bok som kommer til å bli værende i meg lenge. Og det er sjelden jeg sier det så sterkt som dette: Dette er en av de viktigste norske sakprosabøkene jeg har lest på svært lenge.
Utgitt: 2025
Forlag: Pelikanen
Antall sider: 292
Jeg har lånt boka på biblioteket
