Anmeldelse av «Kjærast» regissert av Erik Poppe (2026)

Hvor mye taushet tåler kjærligheten?

Det er noe umiskjennelig Jon Fosse over «Kjærast». Det er pausene, blikkene, gjentakelsene og alt det som aldri blir sagt. Og så er det selvfølgelig Vestlandet. Fjorden, fjellene, regnet og vinden. Været som skifter, og som nesten blir en del av menneskenes følelsesliv.

«Kjærast» er regissert av Erik Poppe, mens manuset er skrevet av Jon Fosse. Det spesielle er at manuset slett ikke er nytt. Det ble skrevet allerede i 1997, nesten tretti år før filmen fikk premiere.

Erik Poppe

Erik Poppe er en av våre mest profilerte filmregissører. Han har tidligere stått bak filmer som «Kongens nei» (2016), «Utøya 22. juli» (2018) og «Quislings siste dager» (2024). I «Kjærast» har han beveget seg over i et langt mer stillferdig landskap. Her er det ingen store historiske begivenheter som driver handlingen fremover. Det dramatiske foregår først og fremst mellom mennesker, og kanskje enda mer inne i dem.

Poppe har hatt Fosses manus liggende hos seg i nærmere tretti år. Han har fortalt at han allerede da han leste det første gang, så noe i teksten som andre ikke nødvendigvis fikk øye på. Nå har han omsider laget film av det.

Jon Fosses eneste originalskrevne filmmanus

Jon Fosse skrev manuset i 1997 etter oppfordring fra Tom Remlov, som den gangen var direktør i Norsk Film. Det hadde opprinnelig tittelen «Bad Moon Rising». Manuset er senere utgitt i bokform av Samlaget under tittelen «Bad moon rising = Kjærast».

Dette er Fosses eneste originalskrevne spillefilmmanus. Det er altså ikke snakk om en filmatisering av en roman eller et skuespill, men om en historie som fra begynnelsen av ble skrevet for film. Ifølge Poppe er det dessuten gjort svært få endringer i det opprinnelige manuset.

Og det merkes at dette er Fosse. Menneskene sier lite. De gjentar seg selv. De leter etter ord. Ofte kommer ikke ordene i det hele tatt.

Gerd og Asle

Gerd og Asle møtes da han har spillejobb på kroa i bygda. Bandet som opptrer, er virkelig ikke spesielt dyktig, og hele scenen får dermed et nokså komisk skjær over seg. Men Gerd liker musikken. Hun synes de er flinke.

Da hun og Asle møtes i baren etterpå, innleder de en temmelig klein samtale. Ingen av dem vet helt hva de skal si. De smiler derimot inderlig til hverandre, og kroppsspråket forteller det ordene ikke klarer: De liker hverandre.

Så går det som det nesten må gå. De havner i heftig klining inne i vanen bandmedlemmene har kommet kjørende i. Bilen er så full av fuktighet etter vestlandsværet at rutene nærmest konstant dugger igjen. Dette er før klimaanlegg ble standardutstyr i biler.

Det er morsomt, litt klønete og samtidig svært ømt. Og allerede her etableres noe som skal følge dem videre: De er kanskje bedre til å vise kjærlighet enn til å snakke om den.

En mann av svært få ord

Asle er en mann av få ord. Etter hvert skal nettopp dette bli avgjørende for livet deres. Han er faktisk så taus at man av og til kan lure på hvordan det står til med hans indre liv. Det er åpenbart at mye foregår der inne. Problemet er at Gerd ikke slipper inn.

De blir et par, og Gerd blir gravid. Scenen der hun forteller Asle at hun tror hun venter barn, er nesten uutholdelig i all sin stillhet. Hun forteller. Han sier omtrent ingenting. Sekundene går. Jeg merket at jeg nærmest holdt pusten mens jeg ventet på reaksjonen hans. Og så, omsider, løsner det. Filmplakaten viser akkurat hvor glad Asle blir med tanken på at de skal bli foreldre.

De får en sønn og kjøper et hvitt hus oppe i åssiden med utsikt over fjorden. For en stund ser det ut som om de har fått det livet de ønsket seg.

Men Asle er sjømann og tar seg hyre. Dermed er han mer borte enn hjemme. Gerd blir igjen med sønnen og må klare det meste alene.

Livet i det hvite huset

Vi blir vitne til at sønnen vokser opp. Faren tar ham med på fisketur. Været skifter fra de vakreste sommerdagene til voldsomme høststormer, der havet nærmest koker nedenfor huset.

Noen av de fineste scenene er de helt enkle. Asle sitter ved sengen til sønnen med gitaren og spiller og synger for ham. Sønnen vil særlig høre «Blåmann».

Gitaren blir på den måten også et tegn på hvem Asle en gang var. For etter hvert blir det stadig mindre musikk. Når han kommer hjem fra sjøen, blir han sittende i stolen sin og stirre tomt fremfor seg. Han går knapt ut. Han spiller ikke gitar. Etter hvert setter han ikke engang på LP-platene sine.

Gerd ser naturligvis at noe har skjedd. Hun spør. Og spør. Men Asle svarer ikke.

Det er her jeg synes «Kjærast» blir mest interessant. For tausheten som i begynnelsen kunne virke sjarmerende og nesten romantisk, får etter hvert en helt annen betydning. Når man nettopp har forelsket seg, kan et blikk være nok. Man trenger kanskje ikke alle ordene. Men kan et samliv overleve på samme måte? Hva skjer når den ene ikke lenger bare er stille, men lukker den andre ute?

Mer skal jeg ikke røpe om hvordan det går med Gerd og Asle.

Et lite kammerspill

Det er ikke mange mennesker med i «Kjærast». Filmen får derfor nesten preg av et kammerspill, selv om landskapet rundt dem er stort. For det er den lille familien det handler om. Gerd, Asle og sønnen. Verden utenfor får vi nesten ikke vite noe om.

Det er heller ikke mange tydelige tidsmarkører. Møblene, klærne, bilene og interiørene antyder en tid som ligger noen tiår tilbake. Og når en softis koster ti kroner, begynner man jo å regne litt. Er vi på 1970-tallet? Eller kanskje 1980-tallet?

Samtidig foregår handlingen i en liten bygd der moderniteten ikke nødvendigvis har satt de tydeligste sporene ennå. Dermed kan tidskoloritten også lure oss litt. Norsk filminstitutt beskriver handlingen som lagt til en «litt diffus og ikke altfor fjern fortid», og det synes jeg egentlig er ganske treffende. For akkurat når dette skjer, er heller ikke særlig viktig.

Vi hører ingenting om politikk, samfunnsendringer eller store hendelser ute i verden. Gerd og Asle befinner seg på mange måter i sitt eget univers.

Det mytiske Vestlandet

Jeg likte svært godt måten filmen er fotografert på. Fotograf Andreas Johannessen har fanget noe jeg umiddelbart forbinder med Fosses litterære univers. Det handler selvfølgelig om landskapet, men også om lyset, fuktigheten, tåken og regnet. Om fjorden som den ene dagen ligger blank og nesten vennlig nedenfor huset, og som den neste slår voldsomt mot land.

Naturen er ikke bare bakgrunn. Den speiler menneskene og det som foregår mellom dem. Norsk filminstitutt bruker Fosses eget uttrykk «det mytiske Vestlandet» om landskapet i historien. Det er en god beskrivelse.

Filmen kunne egentlig ha foregått nesten når som helst. Men neppe hvor som helst.

Hvor mye taushet tåler kjærligheten?

I utgangspunktet er historien svært enkel. To mennesker møtes. De forelsker seg. De får et barn. De skaper et hjem sammen. Og så begynner avstanden mellom dem å vokse. Det interessante er hvorfor.

Asle klarer ikke å sette ord på det som foregår inni ham. Vi forstår at han sliter med noe, men filmen gir oss ingen enkle forklaringer. Og Gerd får i alle fall ingen. Hun spør hva som er galt. Hun forsøker å nå ham. Hun vil vite. Men han åpner ikke munnen. Dermed blir tausheten til slutt ikke bare et personlighetstrekk. Den blir en mur mellom dem.

Jeg oppfatter dette som selve kjernen i «Kjærast». Hvor mye kan vi egentlig forstå av et annet menneske dersom dette mennesket ikke slipper oss inn? Og hvor lenge kan kjærligheten leve dersom den ene må gjette seg til hva den andre føler?

Hva synes jeg om filmen?

«Kjærast» er en vakker og stillferdig film. Den er nydelig fotografert, skuespillerne er gode, og Poppe har klart å skape en helt egen Fosse-stemning på lerretet. Det er mye luft og stillhet her, og filmen har ingen hast med å forklare oss hva vi skal tenke.

Samtidig krever den noe av sitt publikum. Dette er ikke en film for den som trenger høyt tempo og stadig nye dramatiske vendinger. Her ligger dramatikken i blikkene, pausene, været og alle ordene som aldri blir sagt. Mot slutten blir det likevel dramatisk.

Jeg tror dette er en film mange vil bli svært berørt av, kanskje særlig de av oss som har levd lenge nok til å vite at kjærlighet ikke bare handler om å finne hverandre, men også om hvor vanskelig det kan være å fortsette å nå frem til hverandre.

På premieredagen satt jeg i en nokså glissen kinosal. Publikum besto i stor grad av mennesker godt over seksti, kanskje også over sytti. Det sier selvfølgelig ingenting sikkert om hvem filmen vil nå etter hvert. Men jeg har vanskelig for å se for meg at «Kjærast» blir filmen som får ungdommene til å renne ned dørene på kinoene. Det er i grunnen litt synd.

For selv om formen er langsom og historien nesten løsrevet fra tid, er spørsmålet filmen stiller alt annet enn gammeldags:

Hvor mye avstand tåler kjærligheten før den går i stykker?

Internasjonal tittel: «Beloved»
Regissør: Erik Poppe
Manus: Jon Fosse
Produksjonsland: Norge
Sjanger: Drama
Spilletid: ca. 1 time og 50 minutter
Medvirkende: Kristi-Helene Giæver Engeberg (Gerd), Leo Magnus de la Nuez (Asle), Audun Gallefoss (sønnen)

Filmen hadde sin første visning som åpningsfilm under Den norske filmfestivalen i Haugesund 23. august 2026. Norgespremieren var 18. september 2026.