Anmeldelse av «Yesteryear» av Caro Claire Burke (2026)

Satirisk om tradwife-trenden

Caro Claire Burke debuterte som romanforfatter med «Yesteryear» i 2026. Hun er også medprogramleder i podkasten Diabolical Lies, som handler om politikk og kultur. Ideen til romanen kom etter at hun begynte å følge diskusjonene om såkalte «tradwives» på TikTok. Burke har fortalt at hun ble opptatt av hvordan denne livsstilen fremstilles som et ideal, og hvordan spørsmål om kjønn, makt og religion skjuler seg bak de vakre bildene. Kilde: intervju med Burke i New Ohio Review.

Natalie Heller Mills er en influenser med millioner av følgere på Instagram. Fra gården Yesteryear viser hun frem livet som kristen hustru og mor til en stor barneflokk. Hun baker, lager mat fra bunnen av og oppdrar barna tett på naturen. Bildene er nøye gjennomtenkt. Kjolene, kjøkkenet og gårdsarbeidet skal fortelle historien om en familie som har valgt et enklere og bedre liv.

Men det livet følgerne ser krever både penger og hjelp fra andre. Ansatte på gården gjør arbeid som ikke passer inn i fortellingen om den selvhjulpne familien. De ser også mer av forholdet mellom ektefellene og barna enn Natalie ønsker å vise offentlig. På sosiale medier er hjemmet harmonisk. Bak kameraet er alle opptatt av å holde fasaden på plass.

Natalie er intelligent, ambisiøs og svært bevisst på hva som får oppmerksomhet. Hun vet hvordan hun skal selge et ideal, også når hun selv erfarer hvor krevende det er å leve opp til det. Hun kan være skarp og morsom, men også hensynsløs. Særlig i forholdet til barna merker vi avstanden mellom den varme moren hun spiller for følgerne, og den moren de faktisk møter.

Ektemannen Caleb fremstår først som mannen som skal være familiens overhode. I praksis er han ofte tafatt. Han fortaper seg i konspirasjonsteorier, mens Natalie tar ansvar for mye av det som holder både gården og virksomheten deres i gang. Samtidig lar hun ham ha rollen som den sterke mannen, fordi den er en del av bildet de selger. Det gjør forholdet mellom dem stadig mer anstrengt. Calebs far, som er politiker, har lånt dem penger til å kjøpe Yesteryear. Hjelpen gir ham også forventninger til hvordan sønnen og familien skal fremstå. Selv gården, som skal være symbolet på deres uavhengighet, hviler altså på en annens penger og forventninger.

Barna får undervisning hjemme og lever stadig mer isolert fra omverdenen. Foreldrene sier at de beskytter dem mot en farlig verden, men isolasjonen gjør det også vanskelig for barna å sammenligne sin egen hverdag med andres. De har hver sine måter å tilpasse seg foreldrene på. Noen forsøker å gjøre det som forventes av dem, mens andre stiller spørsmål som det ikke er rom for. Familien er derfor langt mindre samstemt enn Natalies bilder gir inntrykk av.

Alt dette får vi i stor grad gjennom Natalie selv. Hun forteller levende og overbevisende, men etter hvert blir det tydelig at hun er en upålitelig forteller. Hennes versjon av forholdet til Caleb og barna stemmer dårlig med det vi aner om hvordan de andre opplever familielivet. Hun overser, bortforklarer eller omskriver det som ikke passer inn i hennes egen fortelling. Som leser må man derfor hele tiden spørre seg hva det er Natalie ikke ser, og hva hun ikke vil fortelle.

Så skjer det noe som bryter fullstendig med livet hun kjenner. Natalie våkner og opplever at hun er i 1855. Menneskene rundt henne virker både kjente og fremmede, og gården er blitt et sted der arbeidet må gjøres uten strøm, moderne hjelpemidler eller ansatte som kan ta over når noe blir vanskelig. Natalie har brukt fortiden som kulisse for innholdet sitt. Nå må hun tilsynelatende leve i den.

Det er et godt grep. Tradwife-estetikken henter gjerne noe fra forestillingen om 1950-tallet, men Burke sender Natalie hundre år lenger tilbake. Her er det lite sjarm forbundet ved å lage alt fra bunnen av. Arbeidet er tungt, pengene knappe og avhengigheten av andre brutal. Hva som egentlig har skjedd, er vanskeligere å få tak i. Tabletter er en del av historien, og uttrykket «Mother’s Little Helper» peker mot beroligende medisiner. Mest sannsynlig vival, tenkte jeg. Har Natalie havnet i en psykoselignende tilstand? Forteller hun sannheten om det hun opplever? Siden hun selv er vår viktigste kilde, blir usikkerheten en del av spenningen. Mer av handlingen vil jeg ikke røpe.

Min vurdering av boka

«Yesteryear» er et aldri så lite oppgjør med tradwife-trenden og forestillingen om at kvinner bør vende tilbake til kjøkkenbenken og la mannen bestemme. Trenden står nok sterkere i USA enn i Norge, men det gjør den ikke mindre interessant å lese om. Burke viser hva som skjuler seg bak de vakre bildene: arbeidet, pengene og menneskene som gjør det mulig å fremstille dette livet som enkelt.

Jeg synes også romanen er god i skildringen av familien. Caleb forventes å være den som bestemmer, selv når han ikke evner å ta ansvar. Natalie har på sin side større innflytelse enn hun vil innrømme, men bruker den ikke alltid godt. Barna må innrette seg etter begge. Det er noe av det mest ubehagelige ved boka: hvor lett foreldrenes overbevisninger og behov for kontroll kan gjøres til barnas virkelighet.

Burke skriver godt, og plottet er originalt. Det at Natalie er en upålitelig forteller, gjør henne særlig interessant å følge. Vi kommer tett på tankene hennes, samtidig som vi gradvis forstår at andre mennesker kan ha opplevd de samme hendelsene på en helt annen måte. Etter hvert bygger usikkerheten seg opp til en sterk spenningskurve. Jeg fikk stadig lyst til å lese videre for å finne ut hva som egentlig foregikk.

Samtidig opplevde jeg boka som litt langdryg. Enkelte partier kunne med fordel vært strammet inn. Jeg syntes også slutten var litt skuffende. Etter all spenningen hadde jeg håpet på en tydeligere avklaring av hva Natalie faktisk hadde opplevd. Likevel er «Yesteryear» en underholdningsroman av de bedre, med noe interessant å si om morsrollen, makt og livet vi velger å vise frem for andre.

Utgitt: 2026
Originaltittel: Yeateryear
Utgitt på norsk: 2026
Forlag: Cappelen Damm
Oversetter: Johannes Refsdal
Antall sider: 410

Jeg har lånt boka på biblioteket