Da kjærligheten til Russland ble erklært galskap
Hvordan kan man elske landet sitt og samtidig hevde at det har mislyktes? Dette spørsmålet ligger under Pjotr Tsjaadajevs «Filosofiske brev til en dame. En gal manns forsvarstale«. Da ett av brevene ble trykt i 1836, flere år etter at det opprinnelig ble skrevet, reagerte myndighetene med å erklære ham sinnssyk. Det sier noe om hvor vanskelig det var å rette skarp kritikk mot Russland, selv når hensikten var å få landet til å gå videre.
Om bokserien «Russiske tenkere»
Boka er første bind i serien «Russiske tenkere» fra Existenz Forlag. I seriens korte forord skriver Jørn Holm-Hansen og Lars Holm-Hansen at de ønsker å gjøre sentrale russiske tenkere tilgjengelige for norske lesere. Skal vi forstå Russland, trenger vi også kjennskap til tanketradisjonene som har værty med på å forme dette landet.
Tsjaadajev passer godt som første forfatter i serien. Gjennom brevene i boka spør han hvor Russland hører hjemme: i Europa, eller på en vei som er landets egen? For å finne et svar ser han både på Russlands historie og på hva landet har lært, eller kunne ha lært, av andre.
Filosofen som skapte skandale
Pjotr Tsjaadajev levde fra 1794 til 1856. Han kom fra en gammel russisk adelsslekt, deltok i krigen mot Napoleon og reiste senere i Europa. Han var en del av det intellektuelle miljøet i Moskva, men publiserte lite. De filosofiske brevene skrev han på fransk, slik mange i den russiske overklassen gjorde på den tiden. Brevene var rettet til en kvinne han kjente. Bare det første ble trykket i Russland mens han levde.
Pål Kolstø forteller historien om utgivelsen i et godt og nødvendig forord. Da tidsskriftet Teleskop trykket det første brevet i 1836, ble det oppfattet som et frontalangrep på Russland. Tidsskriftet ble stengt, redaktøren sendt i indre eksil og Tsjaadajev fikk husarrest og skriveforbud. Tsaren erklærte at teksten måtte være skrevet av en sinnssyk person, og Tsjaadajev ble underlagt regelmessige legebesøk.
Hva hadde han skrevet som utløste en så voldsom reaksjon? Han hevdet at Russland sto utenfor den historiske utviklingen som hadde formet resten av Europa. Landet hadde etter hans syn ikke utviklet en sammenhengende kultur der tidligere generasjoners arbeid ble tatt opp og ført videre. Det var en nådeløs dom. Samtidig traff han noe som allerede opptok mange: Hva var egentlig Russlands plass i verden?
I forordet viser Pål Kolstø hvorfor det er vanskelig å plassere Tsjaadajev i en bestemt leir. Han beundret europeisk kultur og mente at Peter den stores reformer hadde vært viktige for Russland. Der var han enig med dem som mente at Russland burde lære av Europa. Samtidig var han dypt religiøs, noe mange av russerne ikke var. Han hadde troen til felles med de slavofile, men var kritisk til den russisk-ortodokse kirken. Etter hans mening hadde den i for liten grad forsøkt å påvirke samfunnet. Her mente han at de vestlige kirkene, særlig den katolske, hadde fått til mer.
Kolstø advarer også mot å la den springende formen i brevene få Tsjaadajev til å fremstå som en mindre alvorlig tenker enn han var. Samtidig peker han på noe Tsjaadajev i liten grad drøfter: Han tilhørte selv overklassen, og bøndenes og de livegnes liv får liten plass i kritikken hans av Russland.
De åtte brevene
Det første brevet er skrevet til en kvinne som har fortalt Tsjaadajev at hun strever med troen og med å finne sin plass i livet. Han svarer henne personlig, men blir etter hvert opptatt av noe langt større: hvordan menneskene og samfunnene de lever i, blir formet av fortiden. Ingen begynner helt på bar bakke. Vi overtar språk, kunnskap og forestillinger fra dem som levde før oss.
Så kommer kritikken som skulle gjøre ham beryktet. Tsjaadajev mener at Russland ikke har tatt del i den samme historiske utviklingen som landene lenger vest i Europa. Landet har hentet ideer utenfra, men uten å gjøre dem til del av en egen, sammenhengende tradisjon. Han skriver så hardt at jeg forstår at brevet vakte sterke reaksjoner. Samtidig mener han at russerne må undersøke sin egen fortid dersom de skal kunne finne en vei videre.
I de neste brevene skriver han videre om tro, moral, frihet og fornuft. Han vender stadig tilbake til at vi lærer av andre, også når vi tror vi har tenkt oss frem til noe helt på egen hånd. Det vi vet og måten vi tenker på, er preget av mennesker som levde før oss.
Kristendommen er helt sentral i Tsjaadajevs tenkning. Han er opptatt av hva troen har betydd i praksis: Hvordan har den påvirket samfunnene mennesker lever i, og måten de behandler hverandre på? Etter hans syn har kristendommen gjennom århundrene vært med på å knytte mennesker og generasjoner sammen. Derfor er han også kritisk til den russisk-ortodokse kirken. Han mener den har vært for lite opptatt av å la troen få betydning for livet på jorden.
Dette henger sammen med synet hans på historie. Han mener at det ikke er nok å ramse opp det som har skjedd, år for år. Vi må også spørre hva hendelsene førte til. Ble erfaringene tatt vare på? Fikk nye tanker vokse frem? Noe som gjorde stort inntrykk i samtiden, kan senere være nesten glemt. En idé som oppsto hos ett menneske, kan derimot påvirke andre i flere hundre år. Tsjaadajev mener at denne sammenhengen mellom fortid og nåtid har vært svak i Russland.
Han bruker flere kjente personer for å vise hva han mener. Moses og David fikk betydning langt utover sin egen levetid gjennom loven, fortellingene og sangene som ble knyttet til dem. Han sammenligner Sokrates med keiseren Marcus Aurelius og ser på hvilke muligheter de hadde til å sette tankene sine ut i livet. Epikur behandler han med større velvilje enn jeg hadde ventet. Tsjaadajev mener vi må skille mellom det Epikur selv lærte bort, og det andre senere gjorde med læren hans. Han skriver også om Aristoteles og om hvordan kunnskap utvikles videre av mennesker som bygger på det andre har tenkt før dem. Homer er et annet eksempel. Diktningen hans har preget europeernes forestillinger om heltemot og skjønnhet, men Tsjaadajev mener også at den kan få oss til å holde fast ved idealer som ikke svarer til virkeligheten.
Tsjaadajev mener at islam fikk stor betydning ved å spre troen på én Gud til folk over store områder. Selv ser han denne utviklingen fra et kristent ståsted og mener at islam bygger videre på noe kristendommen hadde brakt inn i historien. Han er kritisk til enkelte følger av islams utbredelse, men erkjenner samtidig at religionen har hatt en viktig plass i menneskehetens utvikling.
«En gal manns forsvarstale»
«En gal manns forsvarstale» skrev Tsjaadajev etter oppstyret rundt det første brevet. Han erkjenner at han hadde tatt hardt i. Brevet var dessuten skrevet privat, til en kvinne han kjente, flere år før det kom på trykk. Likevel står han fast ved at russerne må kunne undersøke sin egen historie og snakke sant om det de finner.
I forsvarstalen skriver han også mer om hva Russland kan oppnå. Peter den store hadde åpnet landet mot Europa, og russerne hadde siden lært mye av europeisk vitenskap, litteratur og kultur. Tsjaadajev mener at Russland fortsatt har mye å hente derfra. Han ser også en mulig fordel ved at landet ikke er like bundet av gamle tradisjoner som andre europeiske land: Kanskje kan russerne lære av de feilene andre allerede har gjort.
Det er i denne teksten jeg tydeligst ser hvor glad han var i Russland. Han ønsket at landet skulle få en bedre fremtid, og mente at det krevde et ærlig blikk på fortiden. Kritikken hans ble likevel oppfattet som et uttrykk for forakt. Samtidig forstår jeg at de bastante formuleringene i det første brevet provoserte. I forsvarstalen forsøker han å forklare hva han ville frem til, uten å trekke tilbake det han mente var viktigst.
Min vurdering av boka
Dette er krevende lesning. Tsjaadajev går inn i de samme spørsmålene fra flere kanter, og brevene følger ikke alltid en enkel og tydelig linje. Han kan være kategorisk, og forestillingen om Europas utvikling som målestokk for andre folk er vanskelig å godta uten videre. Jeg savner også større oppmerksomhet om menneskene som levde nederst i det samfunnet han kritiserte. Kolstøs forord er til god hjelp, både som historisk bakgrunn og som korrektiv.
Likevel er det mye her som er verdt å bruke tid på. Særlig tanken om hva det vil si å ha en historie, synes jeg er interessant. Tsjaadajev ber oss se etter sammenhenger mellom det mennesker har tenkt, det de har gjort og det senere generasjoner har kunnet bygge videre på. Han spør også hva som skjer når et samfunn blir så opptatt av sitt eget bilde av fortiden at det ikke tåler å undersøke den.
Det er kanskje dette jeg sitter sterkest igjen med: Tsjaadajev ville at Russland skulle få en fremtid, og mente at veien dit gikk gjennom en ærlig vurdering av fortiden. For den tanken ble han erklært gal. Boka viser hvor mye som kan stå på spill når kjærlighet til et land forveksles med plikt til å rose det.
Utgitt: 2026
Forlag: Existenz Forlag
Oversetter: Agnete Øye
Antall sider: 175
1. bind av serien Russiske tenkere
Jeg har lånt boka på biblioteket.
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
