En rystende sterk teateropplevelse på Grenland Friteater
Jeg var ennå ikke fylt 20 år da jeg leste Torborg Nedreaas‘ roman «Av måneskinn gror det ingenting» (1947) for første gang. Det var tidlig på 1980-tallet, og jeg gikk fremdeles på videregående skole. Jeg husker fremdeles hvilket sterkt inntrykk denne romanen gjorde på meg! Det var noe med den unge kvinnens fortvilte kjærlighet, den brutale skildringen av abortene og ikke minst den urettferdigheten hun ble utsatt for. Etter hvert som jeg ble eldre, har jeg også forstått hvor mange lag denne romanen rommer. Den handler om kjærlighet og begjær, men også om klasseskiller, kvinners manglende selvbestemmelse, samfunnets dobbeltmoral og konsekvensene av å være fullstendig overlatt til seg selv.
Senere så jeg NRKs filmatisering fra 1987, med Anne Krigsvoll som den navnløse kvinnen og Per Frisch som Johannes. Også dette ble en utrolig sterk opplevelse! Anne Krigsvoll gjorde en uforglemmelig rolletolkning, som hun for øvrig mottok Amandaprisen for i 1988.
Da jeg oppdaget at Agder Nye Teater skulle gjeste Grenland Friteater med en oppsetning av «Av måneskinn gror det ingenting», var jeg derfor ikke i tvil. Denne forestillingen måtte jeg ganske enkelt få med meg!
Forestillingen ble spilt både 13. og 14. oktober 2026. Jeg var til stede den siste kvelden, og salen var fullsatt.
En kvinneskjebne som fremdeles griper oss
Torborg Nedreaas’ roman handler om en navnløs kvinne som i løpet av en eneste natt forteller sin livshistorie til en fremmed mann. Som ung forelsker hun seg hodestups i læreren Johannes, en mann hun aldri klarer å frigjøre seg fra. Problemet er bare at Johannes allerede har en annen kvinne, som han har tenkt å gifte seg med. Hun kommer fra et bedre sosialt miljø og passer bedre inn i den fremtiden han har sett for seg. Det hindrer ham likevel ikke i å innlede et forhold til den unge kvinnen. Han vil gjerne ha henne, men bare så lenge forholdet kan holdes hemmelig.
For henne er Johannes den store kjærligheten. Hun elsker ham med en intensitet som nesten er selvutslettende, og hun er villig til å strekke seg svært langt for å få være sammen med ham. Johannes på sin side vil gjerne nyte godt av kjærligheten og begjæret hennes, men uten å måtte ta konsekvensene av forholdet. Han vil ha henne, men ikke på bekostning av sitt eget liv og sin egen fremtid.
Da hun blir gravid, viser det seg for alvor hvor ulike vilkår de lever under. Det er hun som må ta konsekvensene, både fysisk og psykisk. Og dette skjer ikke bare én gang. Abort er forbudt, og hun ser ingen annen utvei enn å forsøke å fremkalle abortene selv, med de enorme påkjenningene og den livsfaren dette innebærer. Johannes kan fortsette livet sitt omtrent som før, mens hun betaler en stadig høyere pris for forholdet.
Det er nesten ikke til å holde ut å være vitne til Johannes’ feighet og egoisme. Han vil ha alle fordelene ved forholdet, men ingen av forpliktelsene. Samtidig er det fortvilende å se hvordan kvinnen fortsetter å elske ham, til tross for alt han utsetter henne for. Hun gjennomskuer ham etter hvert, men det hjelper så lite. Hun elsker ham fremdeles. Begjæret og lengselen etter ham er så sterk at hun gang på gang vender tilbake, selv om hun vet hva det vil koste henne.
Romanen kom ut i 1947, nesten tredve år før Norge fikk loven om selvbestemt abort i 1975. Nedreaas’ direkte skildringer av kvinnens abortforsøk var oppsiktsvekkende i samtiden. Men det ville være å gjøre romanen urett dersom vi reduserte den til en fortelling om abort. Her handler det også om klasseskiller, seksualmoral og ikke minst den enorme forskjellen mellom menns og kvinners handlingsrom. Og om hva som skjer når et menneske elsker et annet så høyt at det nærmest mister seg selv på veien.
Det er mye å bli opprørt over i denne historien. Ikke bare over Johannes’ svik, men også over et samfunn som lot kvinnen sitte igjen med hele regningen, mens mannen kunne gå videre som om ingenting hadde hendt.
En imponerende skuespillerprestasjon
I over to timer sto Ragnhild Meling Enoksen nesten alene på scenen. En eneste lang monolog, der hun bar hele historien på sine skuldre. Og for en rolletolkning!
Hun formidlet kvinnens forelskelse, lengsel, begjær, fortvilelse og raseri med en intensitet som gjorde det umulig ikke å bli berørt. Særlig sterkt ble det da fortellingen dreide seg om forholdet til Johannes. Hvordan hun lengtet etter ham, hvordan hun lot seg forføre gang på gang og hvordan hun fortsatte å håpe på noe han aldri hadde tenkt å gi henne.
Jeg synes kanskje regien kunne ha vært bitte litt strammere i begynnelsen av forestillingen. Det tok litt tid før jeg for alvor ble grepet av det som foregikk på scenen. Men dette glemte jeg fullstendig da historien kom inn på forholdet til Johannes. Fra da av var jeg fullstendig oppslukt!
Enoksen bød virkelig på seg selv. Det krever sitt å stå på en scene så lenge, nesten uten avbrekk, og formidle en så følelsesmessig krevende historie. Hun måtte holde på publikums oppmerksomhet gjennom alle skiftningene i kvinnens liv, fra den unge, håpefulle forelskelsen til den stadig mer desperate erkjennelsen av hva kjærligheten hadde kostet henne. Det var rett og slett imponerende!
Overraskende og virkningsfulle sceniske grep
Et av de mest overraskende grepene i forestillingen var kvinnene som satt på første rad i salen. Underveis reiste de seg og gikk ut på scenen. I små bruddstykker ble de en del av fortellingen. Dette fungerte svært godt! Plutselig var ikke kvinnen på scenen fullt så alene. De andre kvinnene tilførte fortellingen en ekstra dimensjon. For dette handler jo ikke bare om én kvinnes skjebne. Det handler om erfaringer mange kvinner har gjort seg, om forventninger, skam, avmakt og manglende mulighet til å bestemme over sitt eget liv. Samtidig var det hovedpersonen som måtte bære sin egen skjebne. Ingen kunne ta smerten fra henne eller gjøre valgene hennes ugjort.
Mot slutten av forestillingen sto Ragnhild Meling Enoksen nesten naken på scenen. Det var et sterkt øyeblikk. Her var kvinnen bokstavelig talt avkledd, men også i overført betydning. Hudløs, sårbar og uten noe nettverk som kunne fange henne opp. Alene med sin skjebne og konsekvensene av de valgene hun hadde tatt, og ikke minst de valgene andre hadde tatt på hennes vegne. Dette forsterket inntrykket av hvor forsvarsløs denne kvinnen var blitt. Hun hadde gitt alt til en mann som aldri hadde vært villig til å gi henne det samme tilbake.
En forestilling som gjorde sterkt inntrykk
Det er snart 80 år siden Torborg Nedreaas ga ut «Av måneskinn gror det ingenting». Mye har heldigvis forandret seg siden den gangen. Kvinner har fått rettigheter og muligheter som romanens hovedperson bare kunne drømme om. Likevel er det noe ved denne historien som fremdeles treffer. For hva skjer når kjærligheten ikke er likeverdig? Når den ene gir alt, mens den andre kan trekke seg unna ansvaret? Og hva skjer når et menneske blir så avhengig av et annet at det mister evnen til å ivareta seg selv?
Jeg er glad for at jeg fikk oppleve denne teaterforestillingen. Den minnet meg om hvorfor Torborg Nedreaas’ roman gjorde så sterkt inntrykk på meg da jeg leste den som ung. Og den minnet meg om hvilken kraft det kan ligge i en fortelling når den blir formidlet av en skuespiller som virkelig evner å gi den liv. Ragnhild Meling Enoksen fortjener all mulig ros for sin rolletolkning. Å bære en forestilling av dette formatet, nesten alene på scenen, er en prestasjon av de sjeldne.
For dem som ikke fikk med seg forestillingen på Grenland Friteater, er det heldigvis fremdeles en mulighet. Agder Nye Teater gjester Centralteatret i Oslo 27. og 28. oktober 2026. Jeg anbefaler forestillingen på det varmeste!
Agder Nye Teater
Av: Torborg Nedreaas
Regi: Magnus Sparsaas
På scenen: Ragnhild Meling Enoksen, Bibbi Winberg, Anette Röde Hagnell og koret Andante
Musikk: Anette Röde Hagnell
Scenografi: Amale Larsen
Grafisk design: Carl Lützen
Foto: Simon Dieserud Thornquist
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
