Tilbake til mytene
Anne Carson (født i 1950) er årets mottaker av Nobelprisen i litteratur. Den kanadiske forfatteren er poet, essayist og oversetter, og har dessuten vært professor i klassiske studier. Hun er svært opptatt av antikkens litteratur, gjerne tekster som ble skrevet flere hundre år før Kristus. Disse bruker hun nokså fritt i sin egen diktning. Svenska Akademien fremhever nettopp hennes oppfinnsomhet og lekne bruk av den klassiske tradisjonen.
«Rød selvbiografi» er den andre boka jeg leser av Carson, etter «Korte foredrag». Etter Nobelpristildelingen har jeg tenkt at jeg bør gjøre meg litt kjent med forfatterskapet hennes. Denne gangen må jeg imidlertid innrømme at det ble tungt. Jeg holdt på å gi opp flere ganger.
Boka tar utgangspunkt i myten om Geryon, som den greske poeten Stesikhoros skrev om i diktet «Geryoneis». Bare fragmenter av diktet er bevart. Jeg har ikke noe forhold til verken Geryon eller Herakles fra før, så jeg måtte først forsøke å få tak i hva den opprinnelige historien handlet om.
Geryon er et monster som eier en flokk røde kveg. Herakles får i oppgave å stjele kveget, og dreper både Geryon og hunden hans. Dette inngår i fortellingen om Herakles’ heltedåder. Stesikhoros ga imidlertid også plass til Geryons side av historien. Monsteret fikk et liv og følelser, og ble en skikkelse det var mulig å synes synd på.
Hos Carson blir Geryon hovedpersonen. Hun lar ham dessuten forelske seg i Herakles, mannen som dreper ham i den antikke myten. Her blir han i stedet rammet av kjærlighetssorg.
Carsons Geryon er rød og har vinger, men ellers lever han i en ganske vanlig verden med skole, biler, telefoner og flyreiser. Han er en følsom gutt som legger merke til mye rundt seg, og som tidlig opplever at han er annerledes. Vingene skjuler han under klærne. Han er sterkt knyttet til moren, mens faren er lite til stede. Den eldre broren utsetter ham for seksuelle overgrep, som han ikke forteller om til noen.
Geryon begynner tidlig å arbeide med sin egen selvbiografi. Først lager han en skulptur, senere skriver han og etter hvert blir fotograferingen det viktigste uttrykket hans. Han forsøker å få frem noe av det han opplever, men som han har vanskelig for å snakke om.
Som tenåring møter han den litt eldre Herakles og forelsker seg. De innleder et forhold, og Geryon blir med ham hjem til bestemoren i Hades. Her kommer også vulkanene inn i historien. Bestemoren har opplevd et vulkanutbrudd og fotografert det, og både fortellingen hennes og fotografiet opptar Geryon. Forholdet til Herakles blir vanskelig. Geryon er svært forelsket og ønsker nærhet, mens Herakles fort blir utålmodig med spørsmålene og følelsene hans. Han vil ha større frihet. Geryon sitter igjen med kjærlighetssorgen.
Flere år senere møtes de tilfeldig i Buenos Aires. Herakles reiser nå sammen med Ancash. De gjør lydopptak av vulkaner til et filmprosjekt, og Geryon blir med dem videre til Peru. Han trekkes fremdeles mot Herakles, og de gjenopptar den seksuelle nærheten. Samtidig blir han fortrolig med Ancash. Det sier seg selv at dette ikke er helt enkelt.
Ancash oppdager vingene hans og forteller om mennesker som ifølge en lokal tradisjon vendte tilbake fra vulkanene, røde og bevingede. De hadde sett noe andre ikke hadde sett, og kunne fortelle om det. Kanskje er det nettopp her Geryon får muligheten til å se annerledes på seg selv. Mot slutten bruker han vingene og flyr.
«Rød selvbiografi» kom opprinnelig ut i 1998 og er gjendiktet til norsk av Tone Hødnebø. Den kan beskrives som en versroman. Fortellingen er skrevet i korte kapitler med frie vers og dialog. Før vi kommer så langt, må vi imidlertid gjennom tekster om Stesikhoros, diktfragmenter og noen appendikser. Til slutt kommer et oppdiktet intervju med den antikke poeten. Allerede innledningen krevde en del av meg, og jeg var lenge usikker på hva slags bok jeg hadde begynt på.
Jeg forstår at Anne Carson er en leken forfatter. Hun tar seg store friheter med det gamle stoffet, og blander mytene med et moderne liv på måter jeg aldri har opplevd tidligere innenfor litteraturen. Det er noe fascinerende ved dette. Jeg liker også tanken på å gi monsteret en egen historie, slik at vi får vite hvem han er utover å være den som helten dreper. Likevel kom jeg ikke ordentlig inn i boka. Jeg brukte mye tid på å lure på hva jeg leste. Hva skjedde egentlig her? Var det noe Geryon forestilte seg, noe han husket, eller noe som faktisk hendte? Og hva skulle alle bildene bety? Jeg ser at Carson skriver godt. Flere steder stanset jeg ved formuleringer og bilder som jeg syntes var fine. Men jeg klarte ikke å engasjere meg i historien slik jeg hadde ønsket. Selv om jeg forsto at Geryon hadde det vondt, kom jeg ikke så nær ham. Jeg ble sittende og forsøke å finne ut av teksten.
Etterordet hjalp meg et stykke på vei. Her fikk jeg forklart mer av bakgrunnen og noen av forbindelsene mellom myten og Carsons fortelling. Jeg skjønte mer etter å ha lest det, men ble ikke dermed mer begeistret for boka. Jeg har nok ikke kunnskaper nok til å få med meg alle henvisningene og forstå symbolikken. Samtidig tenker jeg at man noen ganger må kunne innse at alle bøker ikke er for alle. Denne boka grep meg egentlig ikke, og da blir det også vanskelig å anbefale den ut fra min egen leseopplevelse. Men jeg skal prøve litt til i dette forfatterskapet! Jeg er fremdeles nysgjerrig på Anne Carson. En fordel er jo at bøkene er nokså tynne, tross alt. Selv om akkurat denne tok sin tid.
Dersom du liker fantasifulle historier som spiller på gamle antikke myter, vil du garantert like denne versromanen!
Utgitt: 1998
Originaltittel: Autobiography of Red
Utgitt på norsk: 2021
Forlag: Kolon forlag
Oversetter/gjendikter: Tone Hødnebø
Antall sider: 156
Jeg har lånt boka på biblioteket
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
