Poetisk, underfundig og til tider gåtefullt

Anne Carson ble 8. oktober tildelt Nobels litteraturpris for 2026. Svenska Akademien begrunner prisen med «hennes dristige og oppfinnsomme forfatterskap som i leken dialog med den klassiske tradisjonen har skapt nye former for samtidslitteraturen», her gjengitt i norsk oversettelse.

Anne Carson er født i Toronto i 1950 og er en kanadisk poet, essayist og oversetter. Hun har bakgrunn i klassiske språk, og litteraturen og mytologien fra antikkens Hellas har stor betydning for forfatterskapet hennes. Hun beveger seg fritt mellom poesi, prosa og oversettelse, og lar gjerne disse formene møtes i samme verk.

Selv hadde jeg aldri hørt om henne før pristildelingen. Jeg har derfor lånt et par av bøkene hennes på biblioteket. Når hun først har fått Nobels litteraturpris, har jeg tenkt at jeg bør vite litt om henne og bli kjent med noe av det hun har skrevet. «Korte foredrag» er mitt første møte med forfatterskapet.

Boka utkom opprinnelig i 1992 og kom på norsk i 2024, gjendiktet av Tone Hødnebø. Hva slags bok er dette egentlig? Den er nokså ubestemmelig. En samling prosadikt i foredragsform, med essayistiske innslag og små fortellinger, er kanskje den mest dekkende beskrivelsen. Tekstene er skrevet i avsnitt, men språket er ofte fortettet og fullt av bilder. Enkelte består bare av noen få linjer.

Alle har overskrifter som begynner med «Kort foredrag om». Emnene spenner fra håp, regn og lesning til Ovid, Kafka, van Gogh og Sylvia Plath. Det høres kanskje ut som en samling små, opplysende tekster. Men Carson følger sjelden et emne på den måten vi forventer av et foredrag. Hun kan begynne med en konkret opplysning, bevege seg over i en personlig betraktning og avslutte med et bilde som det er vanskelig å få helt tak på.

Allerede i innledningen sier fortelleren at hun gjør hva som helst for å unngå kjedsommelighet. Hun skriver ned utsagn om ting som ligger milevis fra hverandre, og er opptatt av å bryte av og forlate tankene raskt nok. Det gir en pekepinn om hvordan resten av boka er skrevet. Her går det fra antikken til en middag, fra en kunstners liv til en kroppslig erfaring, ofte uten at forbindelsen blir forklart.

Noen av tekstene har en liten historie det er lett å følge. I «Kort foredrag om håp» drømmer fortelleren om et hus av gummi, hvor hun kan gjøre store byks fra rom til rom. Så forteller hun om en venn som fikk hendene ødelagt av en brannbombe under krigen, og som må lære å sende brødet rundt ved middagsbordet på nytt. Den fantasifulle innledningen får et alvor gjennom vennens erfaring. Håpet finnes i en helt vanlig handling som han igjen skal forsøke å mestre.

En annen tekst handler om Charlotte Brontë, som fortsetter å gå frem og tilbake i salongen etter at søstrene Emily og Anne er døde. Det som tidligere var noe de gjorde sammen, er blitt en ensom vandring. Her trenger Carson få ord for å få frem savnet. Vanen fortsetter, mens menneskene som ga den innhold, er borte.

Sterkt er også «Kort foredrag om impregnering», om Kafkas søster Ottla og ektemannen Josef David. Teksten forteller at Ottla skal dø i Auschwitz. Før avreisen pakker hun en ryggsekk, som mannen pusser og smører med fett for å gjøre den impregnert. Den praktiske omsorgen blir særlig vond å lese når vi allerede vet hva som venter henne.

Andre tekster er mer underfundige. I «Kort foredrag om å gå baklengs» minnes fortelleren at moren forbød barna å gå slik, fordi det var sånn de døde gikk. Carson forskyver så forestillingen: De døde går bak oss og ønsker at vi skal snu oss, men kan ikke rope. En merkelig regel fra barndommen blir til et poetisk bilde av forholdet mellom de levende og de døde.

Hva sitter jeg så igjen med etter lesningen? Først og fremst er jeg litt undrende. Noen av tekstene synes jeg er poetiske og underfundige. De overrasker med forbindelser jeg ikke ville ha kommet på selv, og enkelte får frem mye med svært få ord. Andre er litt uforståelige for meg. Jeg kan følge ordene og bildene hver for seg, men likevel streve med å forstå hva de gjør sammen.

Jeg synes ikke det er nødvendig å kunne forklare et dikt fullt ut for å ha glede av det. Samtidig er det forskjell på en tekst som setter i gang tankene, og en tekst jeg ganske enkelt ikke får tak på. Begge deler finnes i denne boka. Noen ganger hjelper det å lese en gang til. Andre ganger kommer jeg ikke særlig videre.

«Korte foredrag» har gitt meg et første innblikk i et forfatterskap jeg hittil ikke kjente. Jeg forstår noe av det Svenska Akademien fremhever ved Carsons oppfinnsomhet og frie omgang med litterære former. Men jeg er foreløpig mer nysgjerrig enn overbevist. Så får den neste boka vise meg mer.

Utgitt: 1992
Originaltittel: Short Talks
Utgitt på norsk: 2024
Forlag: Kolon forlag
Oversetter/gjendikter: Tone Hødnebø
Antall sider: 51

Jeg har lånt boka på biblioteket