Vakker stemningsfilm, men som ikke grep meg helt
Den taiwanske regissøren Hsiao-hsien Hou regnes som en av de store innen moderne asiatisk film. Han er kjent for sitt langsomme fortellertempo, sitt poetiske bildespråk og sin evne til å fange hverdagens små øyeblikk. I «Den røde ballongens reise» har han flyttet handlingen til Paris, der han samtidig hyller Albert Lamorisses klassiske kortfilm «Den røde ballongen» fra 1956.
Alenemoren Suzanne, spilt av Juliette Binoche, har knapt et ledig øyeblikk for seg selv. Hun løper mellom jobbene sine, forsøker å holde orden på økonomi, familie og hverdag, og virker konstant på etterskudd. For å få livet til å gå rundt ansetter hun den taiwanske studenten Song som barnevakt for sønnen Simon. Det viser seg å bli et heldig valg.
Mens Suzanne farer fra det ene til det andre, oppstår det et nært forhold mellom Song og Simon. Song studerer film ved universitetet i Paris, og hun begynner å filme Simon i ulike situasjoner. Samtidig introduserer hun en imaginær rød ballong i livet hans. Uansett hvor de befinner seg, synes den røde ballongen å følge dem. Noen ganger som fantasi. Andre ganger som et symbol. Som en stille påminnelse om at verden kan sees på flere måter.
Parallelt bygger kaoset seg opp i Suzannes liv. Hun mister stadig mer kontroll over tilværelsen, og det blir tydelig at hun trenger hjelp. Ikke nødvendigvis praktisk hjelp, men et nytt blikk på livet sitt. Her får Song en viktig rolle. Gjennom sitt rolige vesen og sitt perspektiv tilfører hun noe som mangler i Suzannes hektiske hverdag.
Filmen er nydelig fotografert. Paris fremstår levende og autentisk, og både Juliette Binoche og Song Fang gjør sterke og troverdige roller. Likevel må jeg innrømme at filmen ikke fenget meg slik jeg hadde håpet. Jeg satt hele tiden og ventet på at noe skulle skje. Ikke nødvendigvis store dramatiske hendelser, men en tydeligere retning eller et klarere budskap.
For meg ble filmen litt for pludrete og litt for koselig. Og selv etter at rulleteksten kom, var jeg ikke sikker på at jeg helt hadde forstått hva regissøren egentlig ønsket å fortelle.
«Den røde ballongens reise» er først og fremst en stemningsfilm. Den handler mindre om handling enn om observasjon, relasjoner og små forskyvninger i menneskers liv. Den røde ballongen fungerer som et symbol på fantasi, frihet og barns evne til å se verden annerledes enn voksne. Samtidig kan den også tolkes som et bilde på noe Suzanne har mistet underveis i livet. Evnen til å stoppe opp og se … Problemet for meg var at symbolikken aldri helt ble nok til å bære filmen. Jeg beundret bildene og skuespillerne, men ble aldri følelsesmessig engasjert i historien. Kanskje er dette en film som treffer dem som setter pris på det langsomme og poetiske. Selv savnet jeg litt mer nerve.
- Originaltittel: Le Voyage du ballon rouge (Flight of the Red Balloon)
- Produksjonsår: 2007
- Nasjonalitet: Frankrike / Taiwan
- Sjanger: Drama
- Spilletid: ca. 115 minutter
- Skuespillere: Juliette Binoche, Song Fang, Simon Iteanu
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
