En film som preget en hel generasjon
Det finnes filmer som blir en del av tidsånden. For oss som var ungdommer på 1980-tallet, er «Christiane F. – Wir Kinder vom Bahnhof Zoo» nettopp en slik film. Jeg tror knapt jeg kjenner noen på min egen alder som ikke har et forhold til den. Enten leste man boka, så filmen eller begge deler. Og det var også på denne tiden at ungdomslitteraturen var preget tematikk om rusmisbruk, skilsmisser og alt som kunne gå galt i et ungt liv – blant annet gjennom «Ung i dag»-bøkene.
Selv leste jeg boka da jeg gikk i første klasse på videregående, tidlig på 1980-tallet. Jeg husker fremdeles hvor sterkt inntrykk den gjorde på meg. Historien om Christiane og vennene hennes var brutal, sjokkerende og vanskelig å ta inn over seg. Mange tiår senere har jeg fortsatt ikke glemt den. Da filmen kom, ble den derfor nærmest obligatorisk å se. Historien om Christiane og vennene hennes gjorde et voldsomt inntrykk den gangen, og den gjør det fremdeles.
Regissør Uli Edel tok utgangspunkt i den virkelige historien om Christiane Felscherinow, en tenåringsjente som ble fanget i Berlins brutale narkotikamiljø på slutten av 1970-tallet. Historien ble først kjent gjennom boka «Wir Kinder vom Bahnhof Zoo«, basert på intervjuer med Christiane selv.
Filmen følger Christiane fra hun er en nokså vanlig tenåringsjente i Vest-Berlin. Hun er nysgjerrig, søkende og ønsker først og fremst å høre til. Gjennom venner introduseres hun gradvis for et miljø preget av festing, rus og eksperimentering. Det som begynner med hasj og piller, utvikler seg etter hvert til heroinmisbruk. Og når avhengigheten først har fått tak, går det fort.
For å finansiere misbruket havner Christiane og vennene hennes i prostitusjon. Mange av scenene utspiller seg rundt Bahnhof Zoo, som på denne tiden var et samlingssted for unge rusmisbrukere og prostituerte. Filmen skildrer dette miljøet med en brutalitet som gjorde et voldsomt inntrykk da den kom. Det finnes ingen romantisering her. Ingen glamour. Ingen enkle løsninger. Bare unge mennesker som gradvis mister grepet om livene sine.
Natja Brunckhorst gjør en imponerende rolle som Christiane. Hun var selv bare tenåring da filmen ble spilt inn, noe som bidrar til den sterke følelsen av autentisitet. Et annet særtrekk ved filmen er musikken til David Bowie, som også opptrer som seg selv i filmen. For mange er musikken uløselig knyttet til filmens stemning og tidsbilde. Det er mange år siden jeg så filmen første gang, men enkelte scener sitter fortsatt fast i hukommelsen. Og det sier i grunnen alt.
Det som gjorde «Christiane F.» så viktig, var at den kom på et tidspunkt da mange ungdommer opplevde narkotika som noe spennende og litt mystisk. Filmen rev bort enhver romantisk forestilling. Den viste konsekvensene. Samtidig er filmen et sterkt tidsdokument fra Vest-Berlin på slutten av 1970-tallet. Byen fremstår som både fascinerende og mørk, full av muligheter og farer. Historien er dypt personlig, men den sier også noe allment om ensomhet, tilhørighet og behovet for å bli sett.
- Produksjonsår: 1981
- Nasjonalitet: Vest-Tyskland
- Sjanger: Drama / biografi
- Spilletid: ca. 138 minutter
- Skuespillere: Natja Brunckhorst, Thomas Haustein, Jens Kuphal m.fl.
- Basert på: Den dokumentariske boka «Wir Kinder vom Bahnhof Zoo» av Kai Hermann og Horst Rieck
- Musikk: David Bowie
