Anmeldelse av «Engelen på det syvende trinn» regissert av Alan Parker (1999)

Basert på Frank McCourts selvbiografiske roman

I åpningsscenen befinner familien McCourt seg i USA i 1934, mens depresjonen er på sitt verste. Angela og Malachy McCourt (spilt av Emily Watson og Robert Carlyle) har forlatt Irland for å slippe fattigdom, men oppdager raskt at det lovede landet Amerika ikke har noe å tilby dem. Arbeidsledigheten er brutal, pengene strekker ikke til og sulten ligger og dirrer under hver eneste scene.

Malachy drikker opp alt han tjener de få gangene han i det hele tatt klarer å skaffe seg arbeid. Med stadig flere barn og stadig mindre penger synker familien dypere ned i desperasjonen. Til slutt er det ingen annen utvei enn å vende tilbake til Irland. Ikke fordi forholdene er bedre der, men fordi slekta i det minste kan gi dem husly når alt brister.

Det viser seg raskt at det er like ille i Irland, om ikke verre. I Limerick er arbeidsledigheten astronomisk. Systemet er brutalt: trygdepengene går kun til mannen, og i det øyeblikket Malachy får utbetalingen, forsvinner han til nærmeste pub og drikker opp alt. Angela og barna blir igjen i et råttent og gjennomfuktet hus der regnet trenger inn og fukten gjør dem syke.

Barn dør. Først datteren Margaret, deretter tvillingene. Mangelen på medisiner, varme og mat slår inn som en ubarmhjertig frost i barnas kropper. Og det er ikke enestående tragedier. Dette var virkeligheten for tusenvis av fattige irer på 1930- og 40-tallet.

Likevel overlever Frank og broren Malachy. De vokser opp omgitt av skam, mobbing, prester som moraliserer og voksne som ikke orker å hjelpe. Fattige skal holde munn og takke for smulene de får. Frank bestemmer seg: Han skal vekk. Til Amerika.

Alan Parker var en av Storbritannias mest markante filmskapere, kjent for visuelle og kompromissløse filmer. Han vekslet mellom politiske drama og estetiske musikkfilmer. Blant hans mest kjente titler er «Midnight Express» (1978), «Pink Floyd – The Wall» (1982), «Mississippi Burning» (1988) og «The Commitments» (1991).

Med «Angela’s Ashes» fikk han et materiale som var både episk og intimt, nemlig en selvbiografi som ikke skjuler noe.

Filmen bygger på Frank McCourts Pulitzer-belønte memoar «Angela’s Ashes«. Dette er første del av selvbiografien hans, skrevet i voksen alder. Det som gjør fortellingen så sterk er at den aldri forfaller til sentimentalitet. Den er direkte, politisk og rasende. Den viser hva fattigdom gjør med mennesker.

McCourt skriver ikke om seg selv som helten, men som observatør. Filmen klarer å fange den tonen.

Emily Watson og Robert Carlyle er strålende. Watson gir Angela en verdighet midt i håpløsheten. Carlyle viser hvordan alkoholisme spirer ut av skam og maktesløshet, ikke ondskap. Kulissene i det evig våte Limerick — de skitne gatene, sølet, mørket — er ikke dekorasjon. De er en karakter i seg selv.

Filmen er hjerteskjærende uten å bli sentimental. Den er rå og sann.

Dette er ikke en film om fattigdom. Det er en film om konsekvensene av fattigdom, om hvordan skam blir et sosialt kontrollmiddel, og om hvordan systemer kan bryte ned mennesker langt mer effektivt enn sult. Alan Parker viser ikke fattigdom ovenfra. Han viser den innenfra: fra barnas blikk og magen som skriker etter mat.

Det mest rørende er ikke elendigheten, men motstanden. At Frank nekter å la omgivelsene definere hva han kan bli. At han nekter å arve skammen. Drømmen hans er ikke abstrakt. Den er konkret: en billett til Amerika.

«Angela’s Ashes» er en film som gjør vondt, men samtidig løfter. Den viser at selv i total mørke kan et menneske tenne sin egen flamme og ta ansvar for sin egen skjebne.

• Innspilt: 1999
• Originaltittel: Angela’s Ashes
• Nasjonalitet: Irland / Storbritannia / USA
• Sjanger: Biografisk drama
• Regissør: Alan Parker
• Skuespillere: Emily Watson, Robert Carlyle, Joe Breen / Ciaran Owens / Michael Legge (Frank ulike aldre)
• Spilletid: 140 min.
• Basert på: Frank McCourts selvbiografiske bok (vinner av Pulitzerprisen)