Anmeldelse av «Fire» regissert av Deepa Mehta (1996)

Den første filmen i Deepa Mehtas elementtrilogi fra India

«Fire» (1996) er den første av Deepa Mehtas berømte elementtrilogi, senere fulgt av «Earth» (1998) og «Water» (2005). Der «Earth» skildrer delingen av India og «Water» enkenes skjebne, er «Fire» en film som tematiserer kvinnelig begjær og frigjøring i et samfunn der slike følelser tradisjonelt er undertrykt. Filmen skapte enorm debatt i India da den kom ut, fordi den tok opp lesbisk kjærlighet, noe som den gang var fullstendig tabubelagt og juridisk forbudt. Protestene var så sterke at kinoer som viste filmen ble angrepet, og Mehta ble utsatt for kraftig hets. I ettertid har «Fire» fått status som et banebrytende verk i indisk filmhistorie.

Filmen åpner som et tradisjonelt familiedrama. Sita blir giftet bort i et arrangert ekteskap, og hun ankommer lykkelig og forventningsfull sin nye svigerfamilie i New Delhi. I huset bor ektemannen Jatin, hans foreldre, broren og farmoren, en hel liten husholdning under samme tak. Svigerfaren driver en fastfood-restaurant, og Sita forventes å bidra i arbeidet inntil hun får barn. Men idyllen sprekker raskt: Sita oppdager snart at Jatin ikke viser henne noen interesse, og hun forstår at han har en annen.

I dette klimaet av løgner og hemmeligheter oppstår det et sterkt bånd mellom Sita og svigerbrorens kone, Radha. Radha, som i 13 år har levd uten fysisk kontakt med sin asketiske ektemann, bærer på en undertrykt lidenskap som finner en gnist i Sitas nærhet. Forholdet mellom de to kvinnene utvikler seg til en kjærlighet som er både forbudt og livsfarlig i en kultur der kvinner er dømt til å underkaste seg, mens menn kan leve slik de selv ønsker.

Som en stille, men allestedsnærværende observatør i huset, sitter den gamle farmoren – lammet og stum, men uttrykksfull gjennom sin lille bjelle, som hun ringer intenst når noe ikke faller i smak. Hennes tilstedeværelse forsterker følelsen av kontroll, overvåkning og sosialt press som hviler over kvinnene.

«Fire» er på mange måter en tragisk historie om kvinners skjebne i et patriarkalsk samfunn, men også en film som åpner for håpet om frigjøring og kjærlighet på egne premisser. Den lesbiske kjærligheten fremstilles ikke som et politisk opprør, men som en naturlig og menneskelig lengsel etter nærhet og varme. Nettopp derfor ble filmen så kontroversiell i India – den synliggjorde noe som offisielt ikke eksisterte.

Jeg vil for øvrig fremheve den nydelige musikken i filmen, som underbygger de intense følelsene og de poetiske bildene. «Fire» er et fyrverkeri av en film – vakker, gripende og provoserende på samme tid. Den er et mesterverk som står som et tidlig eksempel på Deepa Mehtas mot til å utfordre samfunnets normer og til å gi stemme til de stemmeløse.

Innspilt: 1996
Nasjonalitet: indisk
Sjanger: Drama
Spilletid: 108 min.