Om kunnskap, tro og mørke korridorer
«I rosens navn» er regissert av Jean-Jacques Annaud, en filmskaper kjent for sin kompromissløse vilje til realisme og sanselig historiefortelling. I «I rosens navn» er middelalderen i en uromantisert, rå, skitten, kald og truende versjon. Det er en verden der kunnskap er makt, og makt voktes med vold.
Filmen bygger på Umberto Ecos roman «I rosens navn» fra 1980. Umberto Eco var ikke bare forfatter, men også filosof og semiotiker (det vil si opptatt av tegn og symboler), og det merkes. Romanen er tett, lærd og full av omveier, en kriminalfortelling som samtidig er en idéhistorisk labyrint om språk, tro, makt og tolkning. Mange har ment at dette egentlig var en bok som ikke lot seg filmatisere. Nettopp derfor er det så imponerende at Jean-Jacques Annaud lykkes. Han forenkler uten å forflate budskapet, strammer inn handlingen og lar stemningen bære mye av det intellektuelle alvoret. Resultatet er en film som føles både intellektuell og sanselig.
Vi er i året 1327. Den unge novisen Adso av Melk ankommer et avsidesliggende benediktinerkloster i Nord-Italia sammen med sin læremester, fransiskanermunken William av Baskerville. William er en mann som skiller seg ut. Han har bakgrunn fra inkvisisjonen, men tenker rasjonelt, stiller spørsmål, observerer og trekker slutninger. Det er noe moderne ved ham, som om han allerede står med én fot i en ny tid. Klosteret skal huse et viktig teologisk møte, der kirkens forhold til fattigdom, eiendom og makt står på spill.
Men før møtet i det hele tatt kommer i gang, dør en munk under mystiske omstendigheter. Så dør en til. Og en til. William trekkes motvillig inn i rollen som etterforsker, til stor irritasjon for klosterets ledelse, som helst vil bevare ro, orden og kontroll. Sporene leder stadig dypere inn i klosterets mest fryktede rom: biblioteket. Et enormt, mørkt og labyrintisk sted der bøker voktes som farlige gjenstander, og kunnskap ikke er noe man deler, men noe man skjuler.
Etter hvert tegner det seg et mønster. De døde har alle hatt tilgang til den samme boka, en forbudt tekst som angivelig er Aristoteles’ tapte bok om komedien. Bare tanken på latter, på humor som noe legitimt og frigjørende, oppleves som dypt truende. I sentrum står den blinde munken Jorge av Burgos, en kompromissløs vokter av tradisjon og frykt. For ham er latter ikke uskyldig. Den undergraver frykten, og dermed også makten.
Samtidig følger vi Adsos indre reise. Hans møte med erotikk, tvil og menneskelig svakhet gjør noe med ham. Uskyldigheten slår sprekker, og verden blir mer sammensatt, mer urolig. Når inkvisisjonen til slutt ankommer klosteret, strammes grepet ytterligere. Tortur, falske tilståelser og vilkårlige dommer viser med all tydelighet hvor lite individet betyr når absolutte sannheter først er slått fast.
«I rosens navn» er derfor langt mer enn en historisk kriminalfilm. Det er en fortelling om hvem som får definere sannheten. William står for tvil, fornuft og tolkning. Jorge står for dogme, frykt og visshet. Mellom dem utspiller det seg en kamp som ikke bare handler om mord, men om hvordan verden skal forstås: gjennom spørsmål, eller gjennom kontroll.
Biblioteket blir et sterkt symbol. Det rommer all verdens kunnskap, men fungerer samtidig som et fengsel for den. Bøkene er bevart, men utilgjengelige. Når biblioteket til slutt går opp i flammer, er det både dypt tragisk og merkelig forløsende. Kunnskap går tapt, men også maktens monopol brytes.
Filmen sier også mye om forholdet mellom tro og makt, og om hvordan religion kan brukes til å legitimere vold. Inkvisisjonen fremstår ikke som sannhetens vokter, men som et redskap for politisk og ideologisk kontroll. Samtidig er filmen nyansert. Også William erkjenner fornuftens begrensninger. «Den eneste sannheten,» sier han, «er å lære seg å frigjøre seg fra den gale lidenskapen for sannhet.»
Sean Connery er rett og slett usedvanlig god som William av Baskerville. Han gir rollen varme, intelligens og et stille alvor, ispedd et snev av ironi. For meg er dette en av hans sterkeste prestasjoner. Christian Slater fungerer godt som Adso, den unge betrakteren som lar oss oppleve middelalderen med åpne øyne, før også han langsomt mister sin uskyld.
- Originaltittel: The Name of the Rose / Der Name der Rose
- Regissør: Jean-Jacques Annaud
- Manus: Andrew Birkin, Gérard Brach, Howard Franklin (basert på romanen av Umberto Eco)
- Basert på: Il nome della rosa (1980) av Umberto Eco
- Produksjonsår: 1986
- Nasjonalitet: Vest-Tyskland / Frankrike / Italia (internasjonal samproduksjon)
- Sjanger: Historisk drama, krim, mysterium
- Spilletid: ca. 130 minutter
- Medvirkende: Sean Connery, Christian Slater m.fl.
