Anmeldelse av «Min kamp 4» av Karl Ove Knausgård (2010)

Fjerde bind i Min kamp-serien

Karl Ove er 18 år og nettopp ferdig med gymnaset. Foreldrene har skilt seg, og moren strever med økonomien etter å ha valgt å sitte igjen med huset. Den unge Knausgård er fast bestemt på at han vil bli forfatter. Men før han kan realisere drømmen, søker han seg jobb som lærervikar i Nord-Norge, både for å tjene penger og for å skaffe seg tid og rom til å skrive.

Møtet med den lille bygda Håfjord i Troms blir dramatisk. Naturen er storslått, vill og overveldende, men bygdesamfunnet er lite og tett. Alle kjenner alle, og det er ingen steder å gjemme seg for en sjenert, famlende og ofte ensom ung mann. For en som kommer rett fra russetidens utsvevende festing, med blackout, fyllenerver og daglige runder med alkohol. er det som om han går rett inn i en kultur hvor drikking står minst like sterkt, om ikke sterkere. For Knausgård holder dette på å bli farlig.

Han forsøker å skrive, men mislykkes. Det han har inne i hodet sitt, lar seg ikke forvandle til litteratur på papiret. Samtidig dyrker han store tanker om sin egen fremtid og sitt talent. Han er overbevist om at han skal bli noe stort, men alt han presterer føles utilstrekkelig. Denne kontrasten mellom ambisjon og mislykkethet blir et gjennomgående tema i boka.

Selv om fortellingen i hovedsak dreier seg om året i Håfjord, gjør Knausgård mange sprang i tid. Noe av det sterkeste er – som i de tidligere bindene – beskrivelsene av faren. Etter skilsmissen gifter faren seg på nytt, får en datter, og drikker stadig mer. Han fremstår som både selvopptatt og lett fornærmet, en mann som tvinger alle rundt seg til å danse etter hans pipe. Som leser merker man hvordan dette destruktive forholdet til faren fortsatt ligger som en mørk understrøm i Knausgårds liv.

Et annet sårt og nådeløst tema i boka er Knausgårds forhold til det annet kjønn. Han drømmer om seksuell debut, men sjenansen, usikkerheten og kroppen som “svikter” igjen og igjen, gjør at nederlagene tårner seg opp. Han skildrer sine mislykkede forsøk med en brutal ærlighet som nesten får leseren til å vri seg i stolen. Det er pinlig og vondt, men også uhyre menneskelig.

På mange måter er «Min kamp 4» en bok om mislykkethet. Den unge Knausgård lykkes verken med skrivingen, kjærligheten eller identitetsbyggingen. Usikkerheten druknes i festing og alkohol, og selvbildet er preget av skam og selvforakt. Likevel: det er denne ærligheten, denne ureddheten i å sette ord på det pinlige og tabubelagte, som gjør boka fengslende. Han skriver frem den universelle erfaringen av å ikke strekke til, og nettopp derfor blir det gjenkjennelig.

For min del slukte jeg denne boka, bokstavelig talt! At jeg likevel opplevde den som den svakeste av de fire bindene jeg så langt har lest, sier vel mer om nivået på de foregående bøkene enn om denne. Serien holder seg på et forbløffende høyt nivå, og jeg er fortsatt langt fra å være lei. Nå gleder jeg meg til «Min kamp 5«!

Utgitt: 2010
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 473

(Jeg skrev opprinnelig denne bokanmeldelsen i 2010, på min gamle litteratur- og filmblogg.)