Usentimental, grusom og vakker
Den italienske regissøren Gianni Amelio er kjent for filmer som skildrer mennesker på utsiden av samfunnet med stor varme og menneskelig innsikt. I «Barnetyven» («Il ladro di bambini«) forteller han en historie som både er hjerteskjærende og vakker på samme tid.
I filmens åpningssekvens ser vi en mor med flakkende blikk som går rundt i en fattigslig leilighet. Hun skjeller ut sin 7–8 år gamle sønn som om han skulle være evneveik, og jager ham på dør samtidig som hun stikker til ham litt penger til en is. Hvorfor skjønner vi etter hvert, for en mann ankommer leiligheten og vises inn på søsterens rom. Elleve år gamle Rosetta er tvunget til å prostituere seg av sin egen mor, og han er dagens kunde.
Mens gutten – Luciano – sitter apatisk i trappeoppgangen, skjer det med ett noe som bryter stillheten. Plutselig kommer politiet stormende. Med seg har de både moren, søsteren og hennes kunde. Den lille gutten blir glemt i alt ståket.
Som en konsekvens av avsløringen av barneprostitusjonen blir både Rosetta og broren tatt hånd om av myndighetene. Dermed kommer den unge politimannen Antonio inn i bildet. Han har fått i oppdrag å følge barna til et barnehjem på Sicilia.
Antonio er rørende naiv i sin tilnærming til barna, og mang en gang blir han helt sjakk matt i møtet med Rosetta og hennes råskap. Når hun for eksempel truer med å si at han har tafset på henne, skjønner han at hun kan ødelegge ham dersom det er det hun vil. Heldigvis er det først og fremst vennskap og ikke fiendskap som vokser frem mellom Antonio og barna etter hvert.
Reisen blir lenger enn noen av de tre hadde forestilt seg. Fordi Rosetta ikke har med seg legeattest, nekter barnehjemmet å ta henne imot. Dermed må Antonio og barna gjøre vendereis tilbake til Milano, der de kom fra.
På et tidspunkt bestemmer Antonio seg for å gi barna en smak av et normalt liv. Gjennom noen uforglemmelige dager leker de turister som koser seg på stranden, går på museer og spiser is. Alt for å utsette den brutale virkeligheten som venter dem ikke altfor langt frem i tiden.
Den lille gutten er alt annet enn tilbakestående. Derimot er han temmelig understimulert, og Antonio skremmes av hans mangel på selv den enkleste begrepsforståelse. Gutten er verken i stand til å forstå enkle ordspill eller banale vitser fordi han ikke skjønner ordene i historiene. Også jenta tør opp, og søsknene nærmer seg hverandre med mer varme enn antakelig på flere år. En tilfeldighet gjør imidlertid slutt på idyllen, og plutselig befinner Antonio seg i rollen som anklaget for barnetyveri.
«Barnetyven» er både grusom og vakker på samme tid. Grusom på grunn av den bakenforliggende historien, og vakker fordi den viser at uansett hva som har skjedd, finnes det likevel håp om en annen fremtid.
Underveis får vi se et annet og mer fattigslig Italia enn hva turister vanligvis får oppleve, langt ute på landsbygda og langt unna de typiske turistattraksjonene.
Søsknene spiller sine roller på en svært rørende måte. Rosetta med sin røffe fremferd, men som gradvis tiner opp, og den lille broren hennes som etter hvert både smiler mer og begynner å snakke. Enrico Lo Verso spiller også politimannen Antonio så skjønt at i alle fall jeg smeltet fullstendig.
Filmen regnes som en av de beste italienske filmene fra sin periode, og den mottok blant annet Grand Prix du Jury under filmfestivalen i Cannes. Etter å ha sett filmen er det lett å forstå hvorfor.
Her blir det terningkast fem – et sterkt sådan.
- Originaltittel: Il ladro di bambini
- Regissør: Gianni Amelio
- Produksjonsår: 1992
- Nasjonalitet: Italia / Frankrike
- Sjanger: Drama
- Spilletid: 111 minutter
- Skuespillere:
- Enrico Lo Verso (Antonio)
- Valentina Scalici (Rosetta)
- Giuseppe Ieracitano (Luciano)
- Renato Carpentieri
- Priser:
- Grand Prix du Jury ved filmfestivalen i Cannes (1992)
