Villmark, utenforskap og et drapsgåte
(Jeg skrev denne anmeldelsen i desember 2024.)
Filmen «Der krepsene synger» (på engelsk «Where the Crawdads Sing«) hadde premiere i 2022 og er basert på Delia Owens’ bestselgende roman med samme navn fra 2018. Regien er ved Olivia Newman. Filmen kan i dag strømmes på Viaplay eller leies via TV 2 Play.
Historien åpner med at en ung mann blir funnet død i en liten by i North Carolina. Mistanken retter seg raskt mot Kya Clark, kjent blant lokalbefolkningen som «Marklandsjenta». Hun har levd alene i myr- og sumplandskapet siden barndommen. Moren forlot familien da Kya var liten, søsknene fulgte etter, og til slutt forsvant også faren. Til tross for sin isolasjon har Kya utviklet en dyp kjærlighet til naturen og en unik kunnskap om flora og fauna rundt henne.
Kya slipper svært få mennesker inn på livet. Den første som får plass i hjertet hennes er Tate, en ung gutt som fascineres av hennes milde vesen og nysgjerrige intellekt. Han lærer henne å lese og oppmuntrer henne til å publisere boken hun lager om naturens detaljer, alt fra skjell til fugler. Men kjærlighetshistorien får en brå slutt når Tate forsvinner like plutselig som han dukket opp.
Senere møter hun Chase, en mer dominerende og mindre pålitelig type. Forholdet mellom dem ender dårlig, og det er hans lik som senere blir funnet. Kya blir arrestert og tiltalt for drapet, og filmen følger både rettssaken og tilbakeblikkene som gradvis avdekker hva som egentlig skjedde.
«Der krepsene synger» er en vakker og til tider sukkersøt film, med storslåtte naturbilder og en klar melodramatisk nerve. Den vil treffe mange – særlig et kvinnelig publikum – med sin blanding av kjærlighetshistorie, rettsdrama og oppvekstfortelling. Samtidig er plottet forutsigbart for den som har sett mange filmer av samme type.
Historien har likevel en viktig kjerne: Den bryter med myten om at en vanskelig barndom nødvendigvis skaper ødelagte mennesker. Kya er et eksempel på motstandskraft og evnen til å skape et rikt liv, til tross for traumer. Samtidig berører filmen myten om at mennesker som har lidd mye alltid blir «foredlet» av erfaringene sine – en balanse som her behandles med varsomhet.
Skuespillerprestasjonene er solide, kulissene er vakre, og filmen gir en god påminnelse om hva ekskludering og utenforskap kan gjøre med et menneske. Jeg vil absolutt anbefale den – selv om min egen mann syntes den var kjedelig.
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
