Lær om Midtøsten på 200 sider
Kagge Forlags serie «På 200 sider» består av 11 bøker, og dette er bøker jeg tidlig begynte å samle på. Blant de mest populære er «Midtøsten på 200 sider» av Odd Karsten Tveit, som kom ut i 2020. Mitt eksemplar er fra tredje opplag – allerede samme år. Det sier noe om aktualiteten og interessen for tematikken, men også noe om Tveits posisjon som formidler og journalist.
Vi kjenner Odd Karsten Tveit først og fremst som utenrikskorrespondent for NRK, med en livslang tilstedeværelse i og omkring Midtøsten. Tveit har vært øyenvitne til kriger, invasjoner, okkupasjoner og fredsforhandlinger – ofte fra første benk. Og som de fleste journalister med lang fartstid i denne delen av verden, er det kanskje ikke til å unngå at erfaringene setter sine spor. Når man over tid ser konsekvensene av maktbruk, okkupasjon, propaganda og systematisk undertrykking, vil også journalistrollen utfordres. Noen vil mene at Tveit – i likhet med for eksempel Sidsel Wold – ikke lenger er helt «nøytral». Selv har Wold vært åpen om hvordan hun i yngre år elsket Israel så høyt at hun vurderte å konvertere til jødedommen. Senere tok hun et oppgjør med denne idealiseringen. Kan vi bebreide journalister for at de blir farget av det de er vitne til – særlig når det de er vitne til, er overgrep og systematisk maktmisbruk?
Tveit forsøker ikke å pakke inn virkeligheten. Han legger fram en stram, men grundig fortelling om 200 års historie i Midtøsten, der han tegner opp de store linjene – fra det osmanske rikets fall og kolonimaktenes inntreden, til dagens situasjon med autoritære regimer, okkupasjoner og sekterisk splittelse.
Boka åpner med 1800-tallets stormaktspill og beskriver hvordan regionen etter hvert ble delt opp og manipulert av europeiske makter. Det er slående å lese hvordan stormaktene – særlig Storbritannia og Frankrike – etter første verdenskrig delte regionen mellom seg som om det var et monopolbrett, uten hensyn til lokale kulturer, maktbalanser eller etniske realiteter. I dag kritiserer vi gjerne dagens ledere i regionen for manglende demokrati og undertrykkelse. Men som Tveit viser, ble mange av disse statene konstruert for å tjene utenlandske interesser – og ikke for å skape selvstyre, frihet eller demokratisk deltakelse.
Tveits styrke ligger i evnen til å ta oss med bak overskriftene. Vi får innsikt i hvordan den arabiske våren oppsto og hvorfor den slo ulikt ut i ulike land. Han beskriver hvordan Syria endte i borgerkrig, hvordan IS (Den islamske staten) vokste fram, og hvorfor Tyrkia under Erdoǧan har beveget seg i mer autoritær retning. Han peker også på hvordan Vesten – både politisk og økonomisk – har hatt sine hender langt inne i mange av disse prosessene, enten gjennom våpenleveranser, oljeinteresser eller støtte til diktatorer som fremmet egne interesser.
Et viktig og tydelig spor i boka er konflikten mellom Israel og Palestina. Tveit er kjent for å være kritisk til Israels okkupasjonspolitikk, og han trekker frem eksempler på hvordan palestinernes stemme er blitt marginalisert gjennom tiår. Han refererer blant annet til Golda Meir, som i sin tid uttalte at «det finnes ikke noe palestinsk folk» – en uttalelse som fortsatt vekker sterke reaksjoner. Tveit viser hvordan kritikk av israelsk politikk ofte blir stemplet som antisemittisme, noe Israels statsminister Netanyahu har brukt som et aktivt retorisk våpen. Her er Tveit tydelig: Det må være mulig å kritisere en stats handlinger uten å bli beskyldt for rasisme eller jødehat.
Selv om Tveit tar standpunkt, er boka aldri ren propaganda. Han forsøker å gi plass til nyanser, og han er historisk presis. Det er ingen vanskelig bok å lese – språket er tilgjengelig, og fremstillingen er pedagogisk oppbygd. Samtidig merker vi hele tiden at forfatteren har enormt med stoff og detaljer på lager. For den som ønsker dypdykk, fungerer boka som et kart over hvor man kan grave videre.
Selv om jeg har papirutgaven, valgte jeg også å høre lydboka, lest av Tveit selv. Det gir en egen dimensjon å høre forfatterens egen stemme formidle stoffet. Likevel er det ikke til å komme bort fra at man mister noen av detaljene i lydbokformatet, særlig når navn, årstall og begreper kommer tett. Derfor har jeg supplert med lesning i papirutgaven, som gir anledning til å fordøye og gå tilbake.
Denne boka er viktig fordi den utfordrer de vanlige vestlige fortellingene om Midtøsten. Mange av oss kjenner regionen primært gjennom nyhetene – som et evig konfliktområde, et uforståelig kaos, et sted der «alle hater hverandre». Tveit viser at det finnes forklaringer. Han påstår ikke at alt kan forklares bort – langt ifra. Men han viser hvordan historiske beslutninger, internasjonale interesser og ytre press har formet regionens skjebne. Og at det er mennesker – ikke symboler eller ideologier – som lever med konsekvensene.
Ved å skrive en kortfattet, men innholdsrik bok, gjør Tveit Midtøstens historie tilgjengelig for et bredere publikum. Boka kan fungere som en inngangsport for den nysgjerrige, men også som en oppfriskning for den som kjenner stoffet fra før. For den som ønsker mer, er det nok av spor å følge videre.
«Midtøsten på 200 sider» er en uunnværlig bok for alle som ønsker å forstå hvorfor Midtøsten ser ut som det gjør i dag. Tveits erfaring, kunnskap og engasjement skinner gjennom på hver side. Boka er en påminnelse om hvor viktig det er å kjenne til historien før man uttaler seg om nåtiden – og hvor lett det er å feiltolke et lands utvikling når man ser bort fra de ytre kreftene som har påvirket det.
Dette er en bok som kan skape grunnlag for interessante diskusjoner – f.eks. i en lesesirkel. Anbefales varmt!
Utgitt: 2020
Forlag: Kagge forlag
Antall sider (i 3. utgave): 202
