«Maria» – et mektig drama om Maria Callas’ siste dager
Storfilmen «Maria» (2024) ble tidligere i år vist på norske kinoer. Filmen er regissert av Pablo Larraín – samme regissør som tidligere har portrettert Jackie Kennedy («Jackie«, 2016) og Diana Spencer («Spencer«, 2021). I rollen som Maria Callas ser vi Angelina Jolie, som av mange anmeldere omtales som bedre enn noen gang. Kanskje er dette hennes livs rolle.
Filmen tar oss med til Paris og til den siste uken i Maria Callas’ liv. Hun døde i 1977, bare 53 år gammel. Etter en strålende karriere som operasangerinne, som i realiteten bare varte i drøyt 15 år, klarte hun til slutt ikke lenger å synge. Hun hadde mistet stemmen – og med den, mye av seg selv.
I filmen får vi tilbakeblikk fra Callas’ liv. Det mer enn antydes at hun og søsteren under andre verdenskrig måtte stille opp for tyske soldater med mer enn bare sang. Som voksen kvinne ble Maria Callas kurtisert av skipsreder Aristoteles Onassis. Hun forlot ektemannen for å følge ham, men de giftet seg aldri. Da Onassis senere valgte å gifte seg med Jackie Kennedy – enken etter USAs tidligere president – var det et svik som gikk dypt. Og Onassis ville heller ikke at hun skulle synge.
Filmens fremstilling av Callas’ siste dager er smertefull å være vitne til. Hun misbruker piller, er tydelig preget av hallusinasjoner og anoreksi, og kjemper desperat etter å gjenvinne sin storhet. Vi ser en kvinne som i all sin skjørhet likevel insisterer på å bli beundret. Hun gjør noen halvhjertede forsøk på å finne tilbake til stemmen sin, men kroppen, som har mistet kraft og næring, bærer den ikke lenger.
I leiligheten herser hun med sin trofaste butler, som til tross for vond rygg må flytte et tungt flygel mellom stuer etter hennes innfall. Husholdersken er oppdratt til å beundre, aldri kritisere. Begge ser med bekymring på hennes svekkede helse, men står maktesløse. Maria søker konstant etter piller – i lommer, vesker, skuffer og skap.
Samtidig får vi glimt fra Maria Callas’ storhetstid. De vakre opptakene og musikken gir oss minner om hvilken kraft hun en gang bar på. I noen sekvenser skal det visstnok være Angelina Jolie som selv synger.
Dette er et mektig drama. Et rystende portrett av en kvinne som en gang sto på verdens største scener og fortryllet tusenvis – men som i ensomhet og smerte møter slutten. Og ja – Angelina Jolie spiller helt fabelaktig!
«Maria» er en film det virkelig er verdt å få med seg, også for dem som ikke har et spesielt forhold til opera. Biografiske filmer handler nesten alltid om menn. Her får vi et kraftfullt, filmatisk portrett av en av verdens største kvinnelige scenekunstnere. Et hederlig unntak.
