En stemme fra arbeiderklassens historie – bok II i «Bomullskvartetten»
Susanna Alakoski (f. 1962) er en svensk-finsk forfatter, dramatiker og samfunnsdebattant som skriver frem de stemmene vi sjelden finner i historiebøkene: kvinners og arbeiderklassens erfaringer. Hun fikk sitt gjennombrudd med «Svinalängorna» (2006), som vant Augustprisen og senere ble filmatisert. Alakoski blir ofte kalt en «nordisk Elena Ferrante» fordi hun skriver litteratur som både er sosialt forankret og dypt personlig.
«Londonjenta» er andre bok i hennes store romanprosjekt Bomullskvartetten, oversatt til nynorsk. Første bok, «Bomullsengelen» (2023), introduserte oss for Hilda, en ung kvinne i Österbotten som begynner sitt liv på bomullsfabrikken i Vasa. Jeg har tidligere skrevet om denne romanen på bloggen min, og her følger Alakoski slektens kvinner videre inn i en ny tid og en ny generasjon.
I «Londonjenta» står datteren Greta i sentrum. Hun velger å reise til London, drevet av både eventyrlyst og nødvendighet. Der får hun arbeid som hushjelp hos en engelsk familie, og vi følger hennes møte med storbyen, de nye arbeidsvilkårene og savnet etter alt hun forlot. Alt er likevel ikke bare negativt, for hun får oppleve ting som de hjemme bare kan drømme om. Engelsk lærer hun også, og folkene hun jobber for er egentlig ikke så aller verst.
Hjemme i Finland følger vi Gretas mor Hilda og hennes venninne Helli, som begge fremdeles jobber som «bomullsengler» på fabrikken. De sliter med de samme lange dagene, helseskadelig støv og et liv hvor arbeidet nærmest sluker alt. Samtidig står de i et kvinnefellesskap som både gir styrke og binder dem fast.
Gjennom disse tre kvinnene får vi et nært innblikk i hvordan generasjoner av kvinner måtte bære både fabrikkens byrde og familiens omsorgsarbeid, ofte uten noen som helst form for sikkerhetsnett.
Romanen er både en familiefortelling og en kollektivhistorie. Alakoski skriver frem Greta, Hilda og Helli som enkeltindivider vi kommer tett innpå, men hun lar dem samtidig representere de mange kvinnene som bar industrisamfunnet på sine skuldre.
Det mest slående er hvordan hun skildrer de usynlige, men helt avgjørende, arbeidene kvinnene utførte. Enten det er Gretas vask og slit i et fremmed hus i London eller Hildas og Hellis monotone arbeid foran maskinene i Vasa, så er det arbeid som verken gir frihet eller verdighet, men som holder hjulene i gang.
Stilistisk veksler Alakoski mellom det nøkterne og det poetiske. Språket er jordnært, men detaljene – støvet i lungene, sårheten i kroppen, stillheten etter en altfor lang arbeidsdag – gir teksten en fysisk tyngde. Samtidig skimter vi alltid håp: i drømmer, i vennskap og i fellesskap.
«Londonjenta» føyer seg sømløst inn i det store prosjektet Bomullskvartetten. Den minner oss om at mye av velferden vi i Norden i dag tar for gitt – regulerte arbeidstider, helserettigheter, fagforeninger – ble kjempet frem på nettopp slike livsgrunnlag. Samtidig kaster den et blikk ut i verden og peker på parallellene til dagens tekstilarbeidere i Asia og Afrika. Der kjemper arbeiderne eksakt de samme kampene … som om utviklingen har stått stille og rettighetene som andre har kjempet frem, ikke gjelder dem.
Dette er både litteratur og historie, personlig og politisk på samme tid. Susanna Alakoski gir oss en roman som gjør det umulig å glemme kvinnene som sto i fabrikkstøvet, men som altfor ofte er skrevet ut av historien.
Alakoski viser oss at historien om Greta, Hilda og Helli ikke bare er fortid. Den gjentas i dag i tekstilfabrikker langt borte. «Londonjenta» blir derfor mer enn en historisk roman; den er et speil vendt mot vår egen samtid.
Utgitt i Sverige: 2024
Originaltittel: Londonflickan
Utgitt i Norge: 2024
Oversetter: Runa Kvalsund
Forlag: Samlaget
Antall sider: 379
