Et besøk inspirert av Ian McEwans roman «Ved Chesil Beach»
Det er strevsomt å bevege seg fremover på rullesteinsstranda. Føttene synker ned i steinene for hvert steg, og det føles som om kreftene suges ut av beina. Vi beveger oss opp mot strandas høyeste punkt, før vi kan slippe oss ned mot vannkanten.
Dersom det ikke hadde vært for Ian McEwans roman «Ved Chesil Beach«, ville jeg nok aldri ha visst om denne stranden. Men som det lesende mennesket jeg er, finnes det noe helt ekstraordinært i å stå på et sted hvor en roman jeg har lest, har sitt litterære åsted. Derfor var det nesten selvsagt at vi måtte innom Chesil Beach på vår rundreise i Storbritannia i slutten av juni i 2013.
Romanen «Ved Chesil Beach» handler i korte trekk om et ungt par som gifter seg, men som mislykkes totalt på bryllupsnatten. Så galt går det at ekteskapet aldri blir fullbyrdet. Bryllupsreisen er lagt til et (oppdiktet) hotell ved Chesil Beach, og i det avgjørende øyeblikket da livene deres glir fra hverandre, blir den særpregede stranden åsted for bruddet.
Som kartet viser, ligger stranda utenfor fastlandet, som den «streken»
vi ser. Dette er helt unikt.
Mannen min og jeg besøkte stranden i området mellom fastlandet og halvøya på tuppen på en biltur i Storbritannia sommeren 2013. Som kartet viser, ligger den som en egen “strek” utenfor fastlandet – et helt unikt landskapsfenomen.
Romanen er delt inn i fem deler, og det er først i den femte – fra side 135 – at Chesil Beach selv får en sentral rolle.
“Hun så ham komme bortover stranden, til å begynne med ikke mer enn som en blålig flekk som av og til så urørlig ut mot den mørke grusen … Det siste dagslyset ulmet langs vannkanten, og bak henne, langt mot øst, syntes prikker av lys fra Portland …” (s. 137)
Og på side 155:
“Han gikk fram og tilbake på den utmattende grusen, kastet steiner på havet og ropte skjellsord. … Til slutt trasket han langsomt tilbake over stranden og stanset ofte for i tankene å henvende seg til en streng, nøytral dommer som skjønte seg fullkomment på saken hans. Han følte seg nesten edel i all sin ulykke.”
Og helt til slutt, på side 162, det som må være et av romanens mest smertefulle avsnitt – så vakkert formulert at det nesten gjør vondt å lese:
“Det er slik et helt livsløp kan endres – ved ikke å gjøre noe. Han kunne ha ropt til Florence på Chesil Beach, han kunne ha gått etter henne … I stedet ble han stående i kald og selvrettferdig taushet i sommerkvelden, mens han så henne haste bortover stranden der lyden av hennes strevsomme ferd druknet i de små bølgeskulpene, helt til hun var en utydelig, stadig mindre prikk mot den veldige, rette gaten av grus som glitret i det bleke lyset.”
Hva ventet oss egentlig da vi kom til Chesil Beach? Jeg hadde på ingen måte lest meg opp på forhånd. Men jeg hadde i hvert fall ikke forestilt meg at stranden skulle være en eneste lang rullesteinsvoll – hele 15 meter på det høyeste – som man måtte bestige før man kunne gå ned til vannet. Hver stein gir etter under føttene, og gjør at hvert eneste steg koster.
Denne dagen lå tåka tett ned mot sjøen og la et slør av mystikk over landskapet. Stemningen var nesten “McEwansk”: under en tilsynelatende ro og vellykket fasade ligger alltid en understrøm av ulykke og smerte.
Nede ved vannet satt hobbyfiskerne. Vi kunne så vidt skimte dem i tåka – stående på rekke med fiskestengene, plassert med jevne mellomrom langs bredden, inntil sikten forsvant helt i det hvite.
Ifølge Wikipedia er Chesil Beach hele 29 km lang. Den er et geologisk særpreg, en naturlig mur av rullestein som beskytter nærliggende tettsteder mot Atlanterhavets herjinger. Uten denne naturens egen molo ville flere av småbyene ganske enkelt ikke eksistert.
For de som vil lese seg mer opp, finnes mange gode ressurser. Dette er et fascinerende sted jeg aldri vil glemme.
Og for den som vil høre den særegne lyden av bølgene som slår inn mot rullesteinene, anbefales denne korte YouTube-snuten. Det samme gjelder filmen som viser hvordan været kan slå hardt inn mot The Fleet.
