Anmeldelse av «Den uskyldige» av Ian McEwan (1990)

Den kalde krigen …

Ian McEwan (f. 1948) regnes som en av de mest markante britiske samtidsforfatterne. Han debuterte på 1970-tallet med novellesamlingene «First Love, Last Rites» og «In Between the Sheets«, som vakte oppsikt for sin mørke tematikk og utforskning av menneskesinnets skyggesider. Siden har McEwan etablert seg som en av de mest prisbelønte og leste forfatterne i Storbritannia, kjent for romaner som «Atonement«, «Amsterdam» og «Enduring Love» («Kjærlighet ved første blikk«). Hans litterære stil kjennetegnes av psykologisk presisjon, eksistensielle dilemmaer og en stadig utforskning av forholdet mellom tilfeldighet, moral og skyld. Flere av bøkene er filmatisert og har gitt McEwan en bred internasjonal leserskare.

«Den uskyldige» ble utgitt i 1990 og er et godt eksempel på McEwans evne til å flette sammen det private og det politiske. Her bruker han den kalde krigens atmosfære som ramme for en intens historie om kjærlighet, tillit og svik.

Romanen utspiller seg i 1950-årenes Berlin, en by delt mellom stormaktene og preget av paranoia, overvåkning og mistenksomhet. Midt i dette ankommer Leonard Marnham, en ung og uerfaren britisk tekniker, sendt til byen som del av et topphemmelig samarbeid mellom amerikansk og britisk etterretning. Hans oppgave er tilsynelatende enkel: å bidra til utviklingen av et avansert avlyttingssystem rettet mot sovjeterne.

Leonards verden utvides radikalt da han møter Maria Eckdorf, en eldre, fraskilt tysk kvinne. Forholdet mellom dem utvikler seg raskt til en intens kjærlighetshistorie, men deres lykke settes snart på prøve. Marias voldelige eksmann Dieter kaster lange skygger over forholdet, og Leonards manglende erfaring og naive fremferd gjør ham stadig mer sårbar.

Et dramatisk vendepunkt inntreffer når Leonard og Maria tvinges til å håndtere en grusom hendelse som setter forholdet på spill og avslører hvor skjør tilliten mellom mennesker kan være. Romanen beveger seg dermed fra å være en kjærlighetshistorie til å bli et psykologisk drama og en thriller, der grensene mellom uskyld og skyld, sannhet og bedrag, trekkes i tvil.

Det mest slående med «Den uskyldige» er hvordan McEwan vever sammen individets private liv med den storpolitiske konteksten. Berlin fremstår nesten som en egen karakter i romanen: en by fylt av hemmeligheter, murvegger og mistenksomhet, der kjærlighet og svik eksisterer side om side. Leonard er i utgangspunktet en sympatisk, men hjelpeløs ung mann, fanget mellom stormaktenes spill og egne følelsesmessige stormer.

Romanens tittel peker mot et av de sentrale temaene: Hva vil det egentlig si å være uskyldig? Leonard tror på sin egen godhet, men handlingene han trekkes inn i rokker ved forestillingen om at uskyld er en enkel størrelse. Hos McEwan er mennesket aldri helt rent, aldri helt skyldfritt, og denne dobbeltheten gjør romanen dypt fascinerende.

McEwans prosa er stram og intens, men likevel rik på psykologisk innsikt. Han skriver om hvordan kjærligheten både kan være frigjørende og ødeleggende, og om hvordan den naive troen på sannhet og enkel moral ikke holder i møte med virkelighetens kompleksitet.

«Den uskyldige» er en roman som både kan leses som en thriller fra den kalde krigen, som et kjærlighetsdrama og som en eksistensiell refleksjon over menneskelig svakhet. Den minner oss om hvor vanskelig det er å trekke klare grenser mellom skyld og uskyld – og hvor lett det er å miste fotfestet når virkeligheten ikke følger forventningene våre.

Ian McEwan befester med denne romanen sin posisjon som en av vår tids virkelig store forfattere. Og for min del er jeg bare glad for at jeg har mange uleste bøker igjen på hans merittliste – for dette er litteratur som både underholder, utfordrer og setter dype spor.

Utgitt på engelsk: 1990
Originaltittel: The Innocent
Utgitt på norsk: 1990
Oversetter: Geir Uthaug
Antall sider: 247