Om å miste et barn …
Ian McEwan (f. 1948) er en av Storbritannias mest anerkjente samtidsforfattere, kjent for sin psykologiske innsikt, moralske alvor og evne til å utforske menneskesinnet i møte med dramatiske hendelser. Han har mottatt en rekke priser, blant annet Bookerprisen for «Amsterdam» (1998), og flere av hans romaner – som «Atonement» og «Enduring Love» («Kjærlighet ved første blikk«) – er blitt internasjonale bestselgere og filmatisert. McEwan skriver ofte om hvordan tilsynelatende ordinære liv brytes opp av skjebnesvangre øyeblikk, og hvordan disse hendelsene former karakterene for alltid.
!The Child in Time» (utgitt på norsk som «Tidebarn«) kom allerede i 1987 (Gyldendals norske utgave 2007). Romanen regnes som et av McEwans mest ambisiøse verk, der han kombinerer personlig tragedie med samfunnskritikk og filosofiske refleksjoner over tidens natur.
Stephen Lewis er en vellykket barnebokforfatter som lever et tilsynelatende trygt og godt liv sammen med sin kone Julie og deres lille datter Kate. En dag tar han med seg Kate til supermarkedet, og på et øyeblikk er hun sporløst borte. Det som skulle være en rutinemessig handletur, blir starten på en katastrofe som river livet hans i filler.
Stephen nekter å akseptere at Kate er tapt for alltid. Han leter manisk i gatene, holder fast ved håpet, mens Julie reagerer på en helt annen måte: hun trekker seg tilbake, inn i en depresjon som gjør ekteskapet stadig mer uutholdelig. Smerten over tapet driver dem fra hverandre, og de finner ikke tilbake til det kjærlighetsforholdet de en gang hadde. Som McEwan skriver: «Hvis det fantes kjærlighet mellom dem, var den utenfor deres rekkevidde.»
Parallelt med sin personlige tragedie er Stephen medlem av en regjeringsoppnevnt komité som skal se nærmere på barns vilkår. Gjennom disse skildringene fanger McEwan opp tidsånden i 1980-tallets Storbritannia, med tydelige brodd mot Thatcher-regjeringens politikk. Her blir romanen både samfunnskritikk og politisk satire, samtidig som den holder fast ved sin psykologiske kjerne.
Romanen rommer elementer av det metafysiske. Stephen opplever tidens gang på underlige måter, som når han ser sin egen mor som barn, eller når fortid, nåtid og fremtid flyter sammen. Disse bruddene i virkelighetsforståelsen åpner for en dypere refleksjon over tap, håp og muligheten for forsoning.
Samtidig er romanen et politisk dokument. Komitéarbeidet og de satiriske skildringene av byråkratiet kan leses som McEwans skarpe kritikk av en stat som sviktet barna, familien og de mest sårbare i samfunnet.
Avslutningen, som er overraskende og samtidig rørende, gir romanen en form for forløsning, men uten å utslette den mørke grunntonen. For mange lesere kan «Tidebarn» oppleves som tung og kompleks, men den er samtidig et av McEwans mest tankevekkende og utfordrende verk.
«Tidebarn» er en roman om tap og kjærlighet, om tiden som både leger og kan rive oss i stykker, og om hvordan personlig smerte og politiske strukturer kan flettes sammen. Det er ikke McEwans mest tilgjengelige bok, men den tålmodige leser får sin belønning gjennom den dypt menneskelige og samtidig samfunnskritiske fortellingen dersom man gir seg tid til å dvele over tematikken.
Utgitt på engelsk: 1987
Originaltittel: The Child in Time
Utgitt på norsk: 1988
Oversetter: Geir Uthaug
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 233
