Anmeldelse av «Svarte hunder» av Ian McEwan (1987)

Ian McEwan (f. 1948) tilhører eliten av britiske samtidsforfattere og er kjent for å utforske de mørkere sidene av menneskelig erfaring. Etter en lovende debut på 1970-tallet med novellesamlinger fulgte romanene på 1980- og 1990-tallet, hvor McEwan etablerte seg som en forfatter som kombinerer psykologisk presisjon med politisk og filosofisk dybde. Hans bøker er ofte korte, men intense, og de avdekker spenningen mellom det private og det historiske. «Black Dogs«/»Svarte hunder» (1987, norsk oversettelse 1990) er en av de romanene som tydeligst demonstrerer McEwans evne til å bruke Europas politiske og historiske traumer som ramme for å utforske intime menneskelige forhold.

Romanens forteller er Jeremy, en mann som mistet begge sine foreldre i svært ung alder. Foreldreløsheten har gjort ham nærmest besatt av andres foreldre. Han søker i dem det han selv har gått glipp av. Da han møter sin kone Jenny, blir dette mønsteret tydelig: mens hun selv kjemper for å løsrive seg fra foreldrenes dominans, trekkes Jeremy stadig nærmere dem. Hans fascinasjon med svigerforeldrene, June og Bernard Tremaine, forsterker Jennys følelse av å sitte fast i noe hun hele livet har forsøkt å frigjøre seg fra.

June og Bernard er to sterke personligheter som representerer ulike ideologiske og eksistensielle retninger. June er åndelig søkende, opptatt av mystikk og personlig erfaring, mens Bernard er rasjonalist, naturvitenskapelig orientert og politisk engasjert. De har levd fra hverandre i mange år, men er fortsatt bundet sammen gjennom et turbulent ekteskap og en felles fortid.

Når June ligger for døden, ber hun Jeremy om å skrive hennes biografi. Hun ønsker at han skal fange hennes liv og tanker, selv om dette innebærer å blottlegge hemmeligheter fra ekteskapet med Bernard. Gjennom samtaler med June, og senere forsøk fra Bernard på å fritte ham ut, trer en kompleks historie frem. Dette er en historie der minnet om de svarte hundene står sentralt.

June forteller om en skjellsettende opplevelse under en reise i Frankrike etter krigen, der hun ble konfrontert med to skremmende svarte hunder – et symbolsk og nærmest demonisk møte som hun aldri kom over. Episoden blir stående som et bilde på ondskapen hun mener alltid lurer under overflaten i menneskets verden. Bernard, på sin side, avfeier hendelsen som overtro, og holder fast ved sin rasjonelle livsanskuelse.

Gjennom Jeremy følger vi ikke bare avsløringene av dette ekteskapet, men også reiser til Berlin på slutten av 1980-tallet, hvor murens fall gir romanen en tydelig historisk forankring. Det personlige og det politiske veves tett sammen, og McEwan lar oss lesere oppleve hvordan ideologiske og eksistensielle konflikter i et ekteskap speiler Europas dramatiske historie.

«Black Dogs» er en roman om sannhetens relative natur. Om hvordan to mennesker kan leve side om side og likevel forstå verden på fundamentalt ulike måter. June og Bernard representerer motpoler: åndelighet versus rasjonalitet, mystikk versus vitenskap, subjektiv erfaring versus politisk realisme. Jeremy blir en mellommann som forsøker å forstå, men han konfronteres med at sannhet aldri er entydig.

De svarte hundene blir et sterkt symbol i romanen. For June står de for ondskapen hun har sett i verden. Dette er en ondskap som aldri helt forsvinner, selv etter krigens slutt. For Bernard er hundene et uttrykk for frykt og innbilning. I dette spennet skaper McEwan et bilde på Europas kollektive traumer etter andre verdenskrig, der opplevelsen av ondskap og håpet om rasjonalitet lever side om side.

Romanen er også en refleksjon over minne og biografi. Jeremy, som selv er mer opptatt av andres liv enn sitt eget, må stille seg spørsmålet: hvem eier sannheten om et liv? Er det den som levde det, eller den som forteller om det?

Språklig viser McEwan seg som en elegant forteller, med en knapp og presis prosa som likevel rommer poetiske bilder og filosofisk tyngde. «Svarte hunder» er en kort roman, men den åpner for store spørsmål om menneskelig ondskap, kjærlighet, ideologi og historiens uunngåelige grep om individet.

Dette er en av McEwans mest konsentrerte, men samtidig mest symbolske romaner. Den kombinerer en intens utforskning av et ekteskap med refleksjoner over Europas nære historie og ondskapens natur. Romanen er både en psykologisk studie, en politisk kommentar og en eksistensiell fabel, og viser hvorfor Ian McEwan med rette regnes som en av vår tids viktigste forfattere.

Utgitt på engelsk: 1987
Oversatt til norsk: 1990
Originaltittel: Black dogs
Oversatt av: Torleif Sjøgren-Erichsen 
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 174