Når kjærligheten utfordrer troen
Etter å ha sett «En fantastisk kvinne» fikk jeg lyst til å utforske mer av Sebastián Lelios univers. «Ulydighet» bekrefter at han er en regissør med et særlig blikk for mennesker som lever i spennet mellom indre sannhet og ytre forventninger.
Vi møter Ronit, fotograf i New York. Hun lever alene, tilsynelatende fri og selvstendig. Gradvis forstår vi at friheten har en pris. Hun forlot sin ortodokse jødiske familie i London mange år tidligere. Hennes seksuelle legning gjorde henne uønsket i miljøet hun vokste opp i.
Da faren, den høyt respekterte rabbien Rav Krushka, dør, reiser hun tilbake for å delta i begravelsen. Hun ankommer et miljø som aldri helt har tilgitt henne. Blikkene er kjølige. Stemningen anspent.
Hos David Kuperman – farens tidligere elev og den som nå er tiltenkt rollen som åndelig leder – tas hun imot med en høflighet som knapt skjuler uroen. Sjokket er desto større når Ronit oppdager at David har giftet seg med Esti.
En gang var Ronit, Esti og Dovid et trekløver. Det var før et lesbisk forhold mellom Ronit og Esti ble avslørt. Ronit dro den gangen – uten å forklare seg, uten å se seg tilbake. Nå er hun tilbake i et miljø som aldri har glemt.
Ronit møtes med skepsis i det hasidisk-jødiske samfunnet. Hun er den som brøt ut. Den som valgte noe annet. Når følelsene mellom henne og Esti blusser opp igjen, rokker det ved mer enn ett ekteskap. Det rokker ved hele den sosiale ordenen.
Hva vinner til slutt – kjærligheten eller troen?
«Ulydighet» er en kompleks og stillferdig film om undertrykt seksualitet, lojalitet og frihet. Den handler ikke først og fremst om fordommer i aggressiv forstand, men om rammer. Om hva som oppfattes som sømmelig. Om hvilke liv som anses legitime.
Ronit har ingen plass i dette samfunnet med mindre hun temmer seg selv og blir som de andre. Esti har valgt å bli. Hun har valgt ekteskapet, tryggheten, fellesskapet – men til hvilken pris? I denne spenningen ligger filmens nerve.
Det som imponerte meg særlig, er hvor troverdig det hasidisk-jødiske miljøet fremstilles. Lelio er ikke selv jødisk, men han skildrer miljøet med respekt og presisjon. Dette er ikke en karikatur. Det er et lukket samfunn med sine regler, sin verdighet og sin indre logikk.
Filmen har mange lag. Den handler om kvinnens rolle i et tradisjonsbundet samfunn. Om retten til å elske den man vil. Om å leve i pakt med egen natur eller å undertrykke den. Den viser også de følelsesmessige sidene ved utenforskap. Ronit fremstår ikke som et offer. Hun har tatt konsekvensene av den hun er. Esti står i en mer smertefull spagat.
Skuespillerprestasjonene er sterke. Rachel Weisz og Rachel McAdams gir forholdet mellom Ronit og Esti en sårbarhet og intensitet som kjennes ekte. Det er lite melodrama her. Følelsene ligger i blikkene, i pausene, i det som ikke sies.
Jeg vil også trekke frem musikken. Den er nydelig og understreker stemningen uten å bli påtrengende.
For meg fremstår «Ulydighet» som mer kompleks enn «En fantastisk kvinne«. Den rommer flere perspektiver, flere lojaliteter, flere smertepunkter. Det er ikke en film som skriker. Den arbeider langsomt. Men den sitter.
Jeg anbefaler den varmt.
- Originaltittel: Disobedience
- Norsk tittel: Ulydighet
- År: 2017
- Medvirkende: Rachel Weisz, Rachel McAdams, Alessandro Nivola
- Basert på: Roman av Naomi Alderman (2006)
- Nasjonalitet: Storbritannia / USA
- Spilletid: ca. 114 minutter
