Anmeldelse av «En fantastisk kvinne» av Sebastian Lelio (2017)

Verdighet i møte med forakt

Sebastián Lelio (f. 1974) er en chilensk regissør med en bakgrunn som speiler noe av tematikken i filmene hans: bevegelse, identitet, tilhørighet. Han ble født i Argentina og har selv beskrevet livet sitt som nomadisk. Oppvekst i Chile, perioder i USA, filmutdannelse, kortfilmer, dokumentarer og musikkvideoer, og etter hvert en rekke spillefilmer som har fått oppmerksomhet på internasjonale filmfestivaler. Han debuterte med «La sagrada familia» i 2006 og har siden markert seg som en regissør med et skarpt blikk for mennesker i overgang, mennesker som lever i randsonen av samfunnets normer.

Det er nettopp her «En fantastisk kvinne» plasserer seg.

Vi følger Marina, en transkvinne som arbeider som servitør og sanger i Santiago. Hun lever sammen med Orlando, en eldre mann som har forlatt sin kone etter et langt ekteskap. Forholdet deres er varmt og nært, men ikke uten motstand fra omgivelsene. Orlandos tidligere kone, Sonia, har ikke forsonet seg med at hun er blitt «utkonkurrert» av en transkvinne. Marina har nylig flyttet inn hos Orlando. Livet synes å ha funnet en form.

Så brytes alt i stykker.

I filmens åpningsscene er Marina og Orlando ute og feirer bursdagen hennes. Senere på natten våkner Orlando med sterke smerter. De gjør seg klare for å dra til sykehuset, men han snubler i trappen og faller. Kort tid etter dør han. Dødsårsaken viser seg å være et hjerneaneurysme.

Sorgen får imidlertid liten plass. Umiddelbart rettes blikkene mot Marina. Sonia og sønnen Bruno dukker opp. De vil ha henne ut av leiligheten. Hun nektes adgang til begravelsen. Enda verre: Hun blir indirekte – og til tider direkte – mistenkeliggjort. Merker etter fallet blir tolket som mulig vold. Politiet avhører henne med en underliggende skepsis. Hun behandles som et avvik, som noe som må granskes.

Filmen følger Marina gjennom disse dagene. Hun gråter, men hun bryter ikke sammen. Hun mister, men hun gir ikke fra seg sin verdighet.

«En fantastisk kvinne» er først og fremst et portrett av verdighet. Marina fremstilles ikke som et offer i tradisjonell forstand. Hun er sårbar, men også sterk. Hun nekter å la seg definere av andres fordommer. Hun krever ikke mye. Bare retten til å sørge.

Det er her filmen treffer. Den viser hvordan forakt kan være subtil, sosialt akseptert og pakket inn i «bekymring». Sonia og Bruno fremstilles ikke som rene karikaturer. De representerer en type respektabel forakt, en sosial ekskludering som ikke trenger å rope for å gjøre skade.

Daniela Vega, som selv er transkvinne, bærer filmen med en rolig og intens tilstedeværelse. Hun spiller Marina med en tilbakeholdt styrke som gjør karakteren både troverdig og gripende. Kameraet hviler ofte i ansiktet hennes. Vi ser hvordan hun kjemper for å holde fasaden og hvor mye det koster.

Filmen beveger seg i grenselandet mellom realisme og symbolikk. Enkelte scener har en nærmest drømmeaktig kvalitet, som om Marina kjemper ikke bare mot konkrete mennesker, men mot selve vinden og mot samfunnets motstand. Likevel forblir filmen jordnær.

For meg handler dette om retten til å bli anerkjent som menneske, også når man bryter med majoritetens normer. Marina kjemper ikke for politiske slagord. Hun kjemper for noe langt mer grunnleggende: retten til kjærlighet og sorg.

• Originaltittel: Una mujer fantástica
• Internasjonal tittel: A Fantastic Woman
• År: 2017
• Skuespillere: Daniela Vega m.fl.
• Nasjonalitet: Chile
• Spilletid: ca. 104 minutter
• Priser: Oscar for beste fremmedspråklige film (2018)