Et mørkt punktum for Tommy Shelby
Jeg har sett alle sesongene av «Peaky Blinders«. Og som så mange andre var jeg fullstendig overbegeistret i begynnelsen. Det var noe med stemningen, tidskoloritten, musikken, tempoet og ikke minst den litt merkelige blandingen av eleganse og råskap som gjorde serien helt uimotståelig. Dessuten utrolig mange gode skuespillere!
Så skjedde det som ofte skjer med serier man følger tett over tid: Den tapte seg litt. Ikke fordi den ble dårlig, men fordi den ble tyngre og mer brutal. Og kanskje også mer nådeløs. Personer jeg hadde knyttet meg til, forsvant. Først og fremst fordi de ble drept. Og vi seere satt igjen med følelsen av at dette universet ikke gir noen lettvinte utveier. Her var det vinn eller forsvinn.
Men selv om jeg rakk å bli bitte litt lei av serien, var det var aldri noen tvil om at jeg måtte se denne siste filmen. Selvsagt måtte jeg det!
Fra seks sesonger til én avslutning
For historien om familien Shelby har strukket seg over seks sesonger, fra tiden rett etter første verdenskrig og frem mot 1930-tallet. Underveis har vi vært innom gjengoppgjør, politisk maktspill, fascisme og internasjonale forbindelser, men hele tiden med én kjerne: Tommy Shelby og hans stadig mer kompliserte forhold til makt, familie og egen samvittighet.
I «The Immortal Man» har vi beveget oss videre i tid. Nå er vi i 1940, under andre verdenskrig. Tommy har trukket seg tilbake, men det er en tilbaketrekning som ikke varer. For i mellomtiden har sønnen hans, Duke, trådt inn i rollen som leder.
Og der ligger mye av filmens driv: Hva skjer når arven føres videre, men ikke nødvendigvis på samme måte?
En historie om arv og konsekvenser
Handlingen kretser rundt flere parallelle konflikter. På den ene siden en ytre trussel, der nazistiske nettverk forsøker å skape uro og kontroll. På den andre siden den mer personlige historien: forholdet mellom Tommy og sønnen.
Duke er ikke som sin far. Eller kanskje er han nettopp det, bare uten den samme kontrollen?
Når Tommy vender tilbake, er det ikke bare for å rydde opp i en konkret situasjon. Det er også for å bli konfrontert med det han selv har satt i gang. Og det gir filmen en tyngde som ligger et annet sted enn i ren action eller maktspill.
Holdt filmen mål?
Tja. Jo. Dette er ikke filmen som løfter «Peaky Blinders» til nye høyder. Men det er heller ikke poenget. Den er ment som en avslutning, i alle fall for Tommy Shelby. I så måte gjør den det den skal. Den er mørk og den gir en form for avslutning som kjennes riktig for dette universet.
Samtidig merker jeg at jeg ikke blir like grepet som jeg ble i seriens første sesonger. Kanskje fordi noe av drivet fremover er borte. Kanskje fordi brutaliteten etter hvert blir en del av forventningen. Men det er likevel noe som holder meg fast. Og mye av det skyldes utvilsomt Cillian Murphy.
Jeg må innrømme at jeg har en svakhet for filmer der Cillian Murphy spiller hovedrollen. Han har vært med i så mange sterke irske filmer opp gjennom årene, og det er noe med nærværet hans – det intense, men samtidig kontrollerte – som gjør at jeg alltid følger med. Her er han eldre. Mer sliten. Og det kler rollen.
Filmen er riktignok britisk produsert, men Murphy bærer fortsatt med seg noe av det samme uttrykket som har gjort ham til en så fascinerende skuespiller i irsk film. Det gir Tommy Shelby en tyngde som gjør at man ikke helt slipper taket, selv når historien rundt ikke alltid er like skarp.
«The Immortal Man» er ikke den beste delen av «Peaky Blinders«-universet. Men det er en verdig avslutning. Og kanskje er det nettopp det som er viktig her: Ikke å overgå det som har vært, men å sette et punktum. For Tommy Shelby – og for oss som har fulgt ham hele veien.
- Tittel: Peaky Blinders: The Immortal Man
- År: 2026
- Regi: Tom Harper
- Manus: Steven Knight
- Med: Cillian Murphy, Barry Keoghan, Rebecca Ferguson, Tim Roth m.fl.
- Spilletid: ca. 1 t 50 min
- Tilgjengelig: Netflix
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
