Et barn uten fortid og en familie i bevegelse
Denne boka ble jeg fullstendig bergtatt av fra første side. Det er ikke så ofte jeg opplever det.
Bokas innledning satte meg umiddelbart i den rette stemningen:
«VI VAR ET HARDFØRT FOLK, hadde vokst opp vendt mot Atlanteren. Noen tusen menn, kvinner og barn som klamret oss til kysten og prøvde å holde oss tørre. Byen vår var ikke bare en by, den var en logikk og en skjebne. Vi visste det fantes triveligere og mildere steder, vi så dem på tv, men de virket forsagte i forhold. Hver kveld kretset måkene over trålere på vei inn, og sola sank ildfull og oransje i havet og lot oss forstå noe om vår plass på den runde kloden. Vi likte den følelsen, vi fant glede i den, men vi la ikke ut om den. Atlanterhavsvinden hadde pisket vekk ordene til vi lærte oss å klare oss uten dem. Byens omgivelser var riktignok imponerende, men den var ikke noe postkort, og vi var opptatt av praktiske gjøremål. Havets nærvær ville kanskje ha fylt enkelte med åndelighet, men ikke oss. Vi hadde ikke hang til åndelighet, og hvis vi hadde overtroiske fornemmelser, holdt vi munn om dem.» (side 7)
Mitt forhold til Irland har ligget mitt hjerte nær i mange år. Dette skyldes både bøker og film, men også egne reiser i dette landet. Bilturer på kryss og tvers av landet, gjennom landskap som både er værhardt og vakkert på samme tid. Små steder langs kysten, der havet alltid er til stede og der livet leves tett på naturen. Når jeg leser en roman som denne, og kjenner igjen steder, stemninger og lynnet i menneskene, gjør det noe med leseopplevelsen. Den blir mer personlig. Nærere.
Garrett Carr (1975) er irsk forfatter og journalist, med bakgrunn fra blant annet The Guardian og The Irish Times. Han har også skrevet sakprosa, og særlig vært opptatt av landskap, mennesker og tilhørighet i Irland. «Gutten fra havet» er hans romandebut, og det er en imponerende debut. Det er noe sikkert og modent over denne boka, som om forfatteren allerede vet hva han vil med stoffet sitt. Carr er for øvrig født i Donegal, og han underviser i skrivekunst ved Seamus Heaney Centre ved Queen’s University i Belfast.
Handlingen er lagt til Donegal, helt nordvest i Irland, der havet alltid er nærværende både som livsgrunnlag og som trussel. En dag skjer det noe helt uventet: Et lite spedbarn driver i land i en tønne. Ingen vet hvor det kommer fra. Ingen vet hvem det tilhører. Familien Bonnar – Christine og Ambrose – tar det til seg. De adopterer gutten og gir ham navnet Brendan.
Å ta imot et barn er én ting. Å få en familie til å fungere er noe annet. For i huset finnes allerede Declan, deres egen sønn. Mellom ham og Brendan vokser det frem en stille, men stadig tydeligere rivalisering. Brendan, gutten fra havet, bærer med seg en gåte. Ikke bare fordi ingen vet hvor han kommer fra, men fordi han etter hvert blir omgitt av en nesten mytisk aura. I perioder blir han nærmest betraktet som noe hellig, som en som kan helbrede, eller i det minste bære med seg en kraft andre ikke har tilgang til. Folk ser på ham med en blanding av ærefrykt og forventning. Declan blir stående ved siden av, i skyggen av dette ubegripelige.
Dermed er en historie satt i gang, og den rommer både det helt nære og det nesten mytiske.
Vi følger familien over to tiår. Det gir romanen en ro og et alvor jeg setter stor pris på. Livet får utfolde seg i sitt eget tempo, med de små forskyvningene som etter hvert får store konsekvenser.
Familien Bonnar er ingen idyllisk familie, men en gjenkjennelig og sammensatt familie, med sine spenninger og sår. Ambrose er fisker, med egen båt og mannskap, og et liv som er tett knyttet til havet, både som arbeid og som identitet. Båten er hans stolthet, bygget etter egne ønsker og brukt gjennom et langt liv til sjøs. Etter hvert bærer den preg av tidens gang. Treverket slites, været setter sine spor og en dag er det nær ved å gå galt. I en dramatisk episode der det virkelig holder på å gå helt galt, har han med seg sønnen Declan, som har sluttet på skolen for å bli fisker – først og fremst for å være nær faren.
Verden rundt dem er også i endring. Særlig 1980-tallet trer frem som en brytningstid. De store trålerne begynner å dominere fisket og støvsuger havbunnen for ressurser. For små båter som Ambroses, som ikke kan gå langt nok ut, blir det stadig vanskeligere å finne nok fisk til å leve av. Det ligger en stille uro under hele fortellingen: en følelse av at livsgrunnlaget er i ferd med å forsvinne.
I dette landskapet blir Ambroses nøysomhet tydelig. Han sparer der han kan, holder igjen, passer på hvert pund. Det grenser tidvis mot det gjerrige, men springer ut av noe annet: en vilje til å holde familien flytende. Christine må etter hvert begynne å jobbe på hotell for å få endene til å møtes.
Etter nestenulykken til sjøs tar livet til Declan en ny retning. Han tar hyre på en større tråler, og det er der en annen side av ham trer frem: et tydelig talent for matlaging. Han lager mat til mannskapet, og det er lett å se at dette er noe han har teft for. Samtidig støter han mot en grense. Maten blir til tider for raffinert, for «fjong» for et mannskap som først og fremst ønsker seg det enkle og mettende. Også her oppstår det et lite, men talende spenn mellom det han er i stand til og det omgivelsene er klare for.
Parallelt løper historien om Christine og søsteren Phyllis. Huset Christine og Ambrose bygger, ligger rett nedi veien fra barndomshjemmet, der Phyllis fortsatt bor sammen med faren deres. Avstanden er minimal, men likevel kan den oppleves enorm. Når søstrene ikke snakker sammen, blir stillheten desto mer merkbar.
Også her finnes det gamle spenninger og ulike livsvalg. Phyllis erden som blir værende, den som tar ansvar, særlig når faren blir rammet av slag. Hun ofrer seg, uten nødvendigvis å få noe tilbake. Christine går en annen vei, men bærer likevel med seg en uro, og kanskje også en skyld. Bitterhet, sjalusi og agg får plass i forholdet mellom dem.
Carr skriver dette frem med en ro som kler materialet. Det er aldri overtydelig, aldri påtrengende. Det ligger i det som ikke blir sagt, i blikkene, i små forskyvninger mellom menneskene.
Noe av det mest særegne ved romanen er fortellerperspektivet. Historien fortelles i et «vi». Som om hele lokalsamfunnet står og ser på, kommenterer og tolker. De er utenfor og samtidig innenfor. De vet mer enn de burde kunne vite. Ikke bare hva som skjer, men også hva menneskene tenker og føler. Som en slags allvitende kollektiv forteller. Dette blikket – utenfra og innenfra på samme tid – oppleves for meg som noe genuint irsk. Den varme nysgjerrigheten, blandet med en stille dømmekraft. Og midt i alt dette finnes også humoren. Den tørre, litt bitende irske humoren, som ligger der som en motvekt til det alvorlige. Jeg ble mange ganger sittende og le, og måtte lese partier av boka høyt for mannen min, som også er en Irland-elsker av rang.
Romanen beveger seg hele tiden mellom det nære og det gåtefulle, det hverdagslige og det nesten mytiske. Havet ligger der som et bakteppe, men også som en kraft som setter alt i bevegelse.
Til slutt – uten at jeg skal røpe hvordan – strammes historien til. Det som lenge har ligget under overflaten, kommer opp i dagen med høy grad av dramatikk.
Slutten traff meg sterkere enn jeg hadde ventet. Jeg måtte tørke noen tårer, og det er ikke så ofte det skjer.
Dette er en roman om tilhørighet og utenforskap, om hva som gjør oss til en familie, og om hvordan historier former oss. Men også en roman om steder, om små samfunn der alle ser hverandre, og der ingenting helt forsvinner.
Språklig og litterært vil jeg hevde at romanen er meget sterk. Romanen er så gjennomført, det er så mange lag i historien og karakterene er så komplekse og sammensatte at de fremstår som realistiske og ekte mennesker både på godt og vondt. Det er noe helt spesielt med irene, altså. Både litteraturen og filmene har det særpregede eksistensielle ved seg som gjør at de blir værende i oss lenge etter at siste side er vendt eller etter at rulleteksten er ferdig. At både The Economist, The Times og People´s Magazine har kåret boka til en av årets beste bøker, forstår jeg derfor godt.
Dette er en av de fineste leseopplevelsene jeg har hatt på lenge.
Utgitt: 2025
Originaltittel: The Boy from the Sea
Utgitt på norsk: 2026
Forlag: Kagge
Oversetter: Kirsti Vogt
Antall sider: 300
Jeg har lånt boka på biblioteket
