En film som vil mer enn den helt klarer å bære
Det er alltid noe eget med filmer som kommer omgitt av forventning. «Sinners» er en slik film, noe som for mitt vedkommende skyldes at den ble nominert til hele 16 Oscar-statuetter tidligere i år.
Regissøeren Ryan Coogler slo gjennom med «Fruitvale Station» (2013), en lavmælt og dypt gripende film basert på en virkelig hendelse. Deretter fulgte «Creed» (2015), hvor han ga nytt liv til Rocky-universet, og «Black Panther» (2018), som både ble en publikumssuksess og et kulturelt vendepunkt. Felles for filmene hans er et tydelig blikk for historie, identitet og strukturer, alltid forankret i sterke menneskelige fortellinger har jeg lest meg frem til. Selv har jeg kun sett «Creed», og den filmen hadde jeg strengt tatt ikke helt sansen for.
Med «Sinners» forsøker Coogler noe mer ambisiøst. Og også mer risikabelt.
Filmen skrev seg inn i Oscar-historien allerede før prisutdelingen: Den fikk som nevnt hele 16 Oscar-nominasjoner, flere enn noen film tidligere. Den endte med fire Oscar-priser; i kategorien beste mannlige hovedrolle (Michael B. Jordan), beste originalmanus (Ryan Coogler), beste foto og beste originalmusikk. Det er særlig de to siste som gir mening når man har sett filmen. For det er i det visuelle og det musikalske «Sinners» virkelig leverer.
Handlingen er lagt til Mississippi på 1930-tallet, i et landskap preget av fattigdom, raseskille og religiøs konservatisme. Vi møter et miljø der bluesen er i ferd med å bli til. Dette er en musikkform som både samler og skremmer, og som av mange oppfattes som noe syndig, nesten som djevelens verk.
Filmen følger et lite samfunn av mennesker knyttet til denne musikken. Det handler om lengsel, om å finne en stemme, om å skape noe eget i en verden som ikke nødvendigvis gir deg rom til det. Disse partiene er sterke. Det er noe suggererende over dem. Lyset, støvet, kroppene i bevegelse og musikken som vokser frem i mørke rom.
Og så – ganske brått – dukker vampyrene opp. Det er her filmen mister meg litt.
Ikke fordi vampyrer i seg selv er et problem, men fordi grepet oppleves som et brudd snarere enn en utdypning. Jeg forstår hva Coogler kan ha ønsket: å bruke vampyrmyten som metafor. Kanskje for undertrykkelse. Kanskje for hvordan kultur tappes for livskraft. Eller som et bilde på frykten for det nye, for en musikk som ble oppfattet som farlig. Men for meg blir ikke koblingen helt overbevisende.
I stedet for å forsterke det som allerede ligger der – menneskene, historien, musikken – oppleves vampyrsporet som noe som trekker filmen i en annen retning. Det er som om den ikke helt klarer å bestemme seg: Skal den være et historisk drama? En musikalsk fortelling? Eller en gotisk sjangerfilm?
«Sinners» er på sitt beste når den er jordnær. Når den lar oss være i rommene, i relasjonene, i musikken som oppstår mellom mennesker. Det er her Coogler virkelig viser hva han kan, og det er også her filmen også fortjener sine Oscar-priser. Men den vil mer. Og i dette “mer” mister den noe av fotfestet.
Likevel er dette en film det er vanskelig å avfeie. Den er visuelt slående, musikalsk rik og full av ambisjon. Og selv om jeg ikke helt ble med på alle valgene underveis, er det noe ved den som blir sittende igjen.
Tittel:Sinners
Regi: Ryan Coogler
Manus: Ryan Coogler
Nasjonalitet: USA
Medvirkende: Michael B. Jordan, Hailee Steinfeld, Delroy Lindo, Jack O’Connell, Wunmi Mosaku
Sjanger: Drama / historisk / overnaturlig
Spilletid: 2 t 17 min.
Tilgjengelig: HBO Max
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
