Krigens egentlige slagmark
Vietnamkrigen varte fra 1955 til 1975, men det var særlig i perioden 1965–1973 at USA for alvor ble trukket inn i konflikten. Krigen kostet millioner av vietnamesere livet. Over 58 000 amerikanske soldater ble drept, og flere hundre tusen ble fysisk skadet. Enda flere kom hjem med psykiske sår som aldri grodde. For mange ble Vietnam selve symbolet på krigens meningsløshet.
Det er denne meningsløsheten Oliver Stone forsøker å fange i «Platoon» fra 1986.
Det som skiller «Platoon» fra mange andre krigsfilmer, er at Oliver Stone faktisk var der. Han tjenestegjorde som infanterist i Vietnam, ble såret to ganger og mottok flere utmerkelser for sin innsats. Da filmen kom i 1986, var det derfor ikke først og fremst en regissør som fortalte en historie. Det var et øyenvitne.
Jeg er overbevist om at det er nettopp derfor filmen føles så ekte. Den romantiserer på ingen måte krigen, slik mange krigsfilmer har en tendens til å gjøre. Her finnes ingen store helter, ingen storslåtte taler og ingen glorifisering av krig. Bare unge mennesker som forsøker å overleve.
Ordet platoon betyr for øvrig tropp eller geværtropp på norsk.
Vi følger den unge Chris Taylor (Charlie Sheen), som har vervet seg frivillig til tjeneste i Vietnam. Han kommer fra en privilegert bakgrunn og ønsker å gjøre sin plikt. Men idealismen hans får et brutalt møte med virkeligheten. I jungelen blir han en del av en tropp som er like splittet innad som krigen er utenfor. To menn dominerer miljøet. På den ene siden står sersjant Elias (Willem Dafoe), som fortsatt forsøker å holde fast ved en form for menneskelighet. På den andre siden står sersjant Barnes (Tom Berenger), en kampherdet veteran som for lengst har sluttet å tro på annet enn rå overlevelse.
Etter hvert utvikler konflikten mellom dem seg til noe langt større enn en personlig maktkamp. De representerer to helt ulike måter å møte krigens brutalitet på. Midt mellom dem står Chris Taylor og forsøker å finne ut hvem han selv skal bli.
Det er mer enn 25 år siden sist jeg så «Platoon», og jeg så den også da den var helt ny. Den gangen var jeg først og fremst opptatt av skildringen av Vietnamkrigen. Denne gangen ble jeg mer opptatt av menneskene. Jeg var derfor spent på om filmen ville tåle tidens tann. Vi har tross alt fått et utall krigsfilmer og TV-serier siden 1986.
Bekymringen var unødvendig. Tvert imot ble jeg slått av hvor godt filmen holder seg. Dette er ikke først og fremst en film om Vietnam. Det er en film om mennesker i krig. Derfor oppleves den også så ubehagelig aktuell.
Mange krigsfilmer handler om strategi, slag og militære operasjoner. «Platoon» handler om frykt, usikkerhet og moralsk forfall. Soldatene vet ofte ikke hvor fienden befinner seg. De vet ikke hvem de kan stole på. Noen ganger vet de knapt hvorfor de kjemper. Jungelen blir et psykisk landskap der skillet mellom rett og galt gradvis viskes ut.
Det er særlig konflikten mellom Elias og Barnes som gjør filmen så sterk. De representerer to mulige veier når mennesker presses til det ytterste. Skal man holde fast ved sine moralske verdier, eller må man gi slipp på dem for å overleve?
Samtidig er det umulig å se filmen i dag uten å legge merke til rollelisten. «Platoon» er nærmest et oppsamlingsheat for kommende Hollywood-stjerner. Her dukker unge utgaver av Forest Whitaker, Johnny Depp, Kevin Dillon, John C. McGinley og Keith David opp. Flere ganger underveis tok jeg meg i å tenke: «Der er jo han!» Og så kom enda et kjent ansikt til syne.
Det som slo meg mest, var hvor unge de ser ut. Johnny Depp ser nesten ut som en skolegutt. Charlie Sheen var bare litt over tjue år gammel. De fleste av dem har ennå ikke fått de ansiktene vi kjenner fra senere roller. De ser sårbare ut. Nesten barnlige.
Og det er på mange måter nettopp derfor filmen virker så sterkt. For soldatene i Vietnam var unge. Mange var knapt mer enn tenåringer da de ble sendt til andre siden av jorden for å kjempe i en krig de færreste forsto rekkevidden av. Når vi ser disse unge ansiktene vandre gjennom jungelen, blir krigens menneskelige kostnad ekstra tydelig. Det var ikke mange av dem som kom helskinnet hjem …
Jeg satt igjen med følelsen av at Oliver Stone egentlig ikke har laget en film om Vietnamkrigen. Han har laget en film om hva krig gjør med mennesker.
Mot slutten sier Chris Taylor at de ikke bare kjempet mot vietnameserne, men også mot hverandre. Det er kanskje filmens viktigste innsikt. For selv om fienden befant seg ute i jungelen, foregikk de største slagene både inne i soldatene selv og mellom dem. Kanskje kjempet de aller mest mot seg selv.
Det er derfor «Platoon» fortsatt gjør så sterkt inntrykk. Ikke «bare» fordi den viser hvor grusom krig er. Men fordi den viser hvordan krig kan få mennesker til å miste seg selv.
Faktadel
Manus og regi: Oliver Stone
Premiere: 1986
Land: USA
Sjanger: Krigsfilm / drama
Spilletid: 120 minutter
Medvirkende: Charlie Sheen, Tom Berenger, Willem Dafoe, Forest Whitaker, Johnny Depp, Kevin Dillon, Keith David, John C. McGinley m.fl.
Oscar: Vant fire Oscar-priser, blant annet for beste film og beste regi
Basert på: Oliver Stones egne erfaringer som soldat i Vietnam
Kan strømmes: Prime Video
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
