Oppvekst, håp og andre sjanser
Hanif Kureishi er en britisk forfatter og dramatiker som ofte skriver om familier som ikke helt får det til, om mennesker som står fast mellom det de drømte om og det livet faktisk ble. Temaer som identitet, klasse og generasjonsmotsetninger går igjen, gjerne lagt til et flerkulturelt Storbritannia slik det faktisk oppleves fra innsiden. Kureishi skriver med både alvor og humor, og han er god på å gi verdighet til mennesker som har mislyktes litt, uten å gjøre dem verken patetiske eller usympatiske. «Gabriels gave» er etter min mening en av hans varmeste og mest tilgjengelige romaner.
Gabriel er 15 år da moren hans kaster ut faren. Hun er lei av mannens tiltaksløshet og manglende retning i livet. Faren må ta til takke med en trist hybeltilværelse og er konstant blakk. Det lille han har går stort sett til øl, og han skylder penger i øst og vest. Samtidig flytter den østeuropeiske au pairen Hannah inn hos Gabriel og moren. Hannah har to store interesser i livet: å spise og se på TV. Moren har ansatt henne for å hindre at Gabriel havner på skråplanet. Selv er hun nemlig aldri hjemme.
Faren er en avdanket rocker som aldri ble berømt, noe han heller aldri har klart å forsone seg med. Karrieren som bassist i Lester Jones’ band tok en brå slutt da han en gang på 1970-tallet falt ned fra platåskoene sine og ødela ankelen. Nå er han dypt deprimert og, om mulig, enda mer handlingslammet enn før.
Gabriel blir stående mellom foreldrene sine, og alle skilsmissebarn vil kjenne seg igjen i hvordan kommunikasjonen mellom foreldrene går via barnet. Gabriel får knapt rom for sitt eget liv, fordi han hele tiden må støtte og megle mellom mor og far. Hans egne drømmer, blant annet ønsket om å lage film, skyves til side.
En dag får Gabriel være med faren på besøk hos den gamle rockehelten Lester Jones. Dette møtet blir et vendepunkt, ikke bare i Gabriels liv, men også i farens og etter hvert i morens liv. Noe løsner. Ikke nødvendigvis slik vi kanskje hadde ventet, men nok til at nye muligheter åpner seg.
Dette er en herlig og morsom roman, full av skjeve eksistenser, gjenkjennelige familiedynamikker og en god porsjon håp. Jeg anbefaler den varmt.
«Gabriels gave» er i bunn og grunn en oppvekstroman, men den er like mye en fortelling om voksne som aldri helt ble voksne. Kureishi er nådeløs i skildringen av foreldregenerasjonen som mistet fotfestet etter ungdomstidens idealisme, men han er også mild: disse menneskene fremstilles ikke som onde, bare som hjelpeløse.
Romanen tematiserer ansvar; hvem som tar det, hvem som skyver det fra seg og hvem som ufrivillig blir sittende igjen med det. Gabriel er et barn som tvinges inn i en voksenrolle, og nettopp dette gir boka et alvor som ligger under den ofte humoristiske overflaten. Samtidig handler romanen om kunstens og drømmens betydning: film, musikk og fortellinger blir redningsplanker for mennesker som ellers ville gått til bunns.
Kureishi balanserer det tragiske og det komiske med stor sikkerhet. Resultatet er en roman som er lett å lese, men som rommer mye mer enn det først kan se ut til. Den er varm, livsklok og til tross for alt faktisk optimistisk.
- Originaltittel: Gabriel’s Gift
- Opprinnelig utgitt: 2001 (Storbritannia)
- Utgitt på norsk: 2001
- Forlag (norsk utgave): Cappelen Damm
- Oversatt av: Inger Gjelsvik
- Antall sider: 235
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
