Anmeldelse av «Myren» av Arnaldur Indriðason (2000)

Arnaldur Indriðason er kjent for krimromaner der det lavmælte og menneskelige ofte er viktigere enn høyt tempo og spektakulære vendinger. I Erlendur-serien brukes etterforskningen som inngang til å utforske samfunn, familiehemmeligheter og personlige sår.

I en kjellerleilighet i Reykjavik blir en eldre mann funnet drept. Spørsmålene melder seg raskt: Hvem var han og hvorfor ønsket noen ham død? Mens Erlendur og teamet hans går i gang med etterforskningen, rulles en rekke gamle familietragedier og skjulte forbrytelser opp. Gradvis strammes nettet rundt gjerningspersonen.

Som ofte hos Indriðason følger vi flere parallelle spor. En brud forsvinner sporløst fra sitt eget bryllup, og Erlendurs vanskelige forhold til sin narkomane datter tar forsiktige steg i en mer positiv retning. Disse sidehistoriene gir romanen dybde og forankrer kriminalgåten i et større menneskelig landskap.

«Myren» minner lite om tradisjonell krim. Det er ikke først og fremst spenningen knyttet til «hvem gjorde det» som driver historien, men skildringen av det islandske samfunnet i alle sine avskygninger, fra det hverdagslige til det mørkeste. Nettopp dette gjør boka engasjerende for meg.

Jeg har hørt lydbokutgaven, og Ivar Nørve leverer igjen en opplesning av stort format. Den rolige, alvorstunge stemmen kler både tempoet og Erlendurs ettertenksomme væremåte.

«Myren» er en tidlig, men svært representativ Erlendur-roman. Den etablerer seriens særpreg: fokus på fortidens spor, familielojalitet og skyld, og en etterforsker hvis private liv er like viktig som saken han jobber med. Resultatet er en krim som leses vel så mye for stemningen og menneskene som for selve løsningen.

• Utgitt på islandsk: 2000
• Originaltittel: Mýrin
• Engelsk tittel: Jar City
• Utgitt: 2002
• Forlag: Cappelen Damm
• Oversetter: Silje Beite Løken
• Lydbok: Opplest av Ivar Nørve