Anmeldelse av «De hengte revers skog» av Arto Paasilinna (1983)

Arto Paasilinna (1942–2018) regnes som en av Finlands mest folkekjære forfattere, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Han skrev romaner som med lett hånd kombinerer det absurde, det burleske og det eksistensielle, ofte med finsk natur som bakteppe og en lun, men nådeløs humor som gjennomgående trekk. Paasilinna var utdannet journalist, og det merkes i den klare, tilgjengelige prosaen, samtidig som bøkene hans aldri er så enkle som de kan se ut ved første øyekast.

Jeg har først nylig blitt kjent med Paasilinna som forfatter, men møtet har vært desto sterkere. «De hengte revenes skog» er, av det jeg har lest så langt, den romanen som har gjort størst inntrykk.

Romanen er en røverhistorie i ordets beste og mest løsslupne forstand. Utgangspunktet er enkelt, nesten lakonisk: en småkriminell mann, Oiva Juntunen, forsøker å gjennomføre et siste kupp før han trekker seg tilbake. Sammen med den desillusjonerte majoren Remes legger han ut på en reise gjennom finsk ødemark – med gull, ulovlige planer og en rekke uforutsette hendelser på slep.

Handlingen utvikler seg i stadig mer usannsynlige retninger. Her er snøskutere, villmark, revene i tittelen og et persongalleri som er like eksentrisk som det er underholdende. Autoriteter undergraves, planer rakner og tilfeldigheter får styre utfallet. Alt er satt sammen på en måte som gjør at leseren aldri helt vet hvor historien skal, men likevel stoler på at Paasilinna har kontroll.

Det er verdt å understreke at troverdighet ikke er et mål i denne romanen. Hendelsene er ofte helt på siden av det sannsynlige, men fortelles med en slik selvfølgelighet at man aksepterer premissene uten motstand.

Det som gjør «De hengte revenes skog» så vellykket, er måten Paasilinna bruker det absurde som en form for frihet. Romanen gjør narr av både lovlydighet, moral og samfunnets forventninger, men uten å bli kynisk. Tvert imot hviler det en varm menneskelighet over teksten, også når karakterene handler både dumt og egoistisk.

Paasilinnas humor er fandenivoldsk, men sjelden høylytt. Den ligger i underdrivelsen, i kontrasten mellom det som skjer og måten det beskrives på. Samtidig finnes det et alvor under overflaten: en skepsis til autoriteter, en sympati for outsidere, og en tydelig glede over mennesker som trår utenfor de opptråkkede stiene.

Romanen kan leses som ren underholdning og fungerer utmerket som det. Men den rommer også en slags stille protest mot det velordnede og forutsigbare. I Paasilinnas univers er det nettopp de som faller utenfor, som nekter å rette seg etter regler og forventninger, som fremstår mest levende.

Utgitt på finsk: 1983
Originaltittel: Hirtettyjen kettujen metsä
Utgitt på norsk: 2006
Forlag: Aschehoug
Oversetter: Nøste Kendzior
Antall sider: 222