Når minnene protesterer
Selma Lønning Aarø har en helt egen måte å skrive på, og dette er en bok som er lett å kjenne igjen som hennes. Hun tar utgangspunkt i sitt eget liv, men uten at det noen gang blir helt klart hvor grensen går mellom det selvopplevde og det som er diktet frem. «En rekke avbrutte forsøk» er både personlig og veldig morsom, men samtidig mer sammensatt enn den kanskje gir inntrykk av ved første øyekast.
Utgangspunktet er enkelt: Forfatteren forsøker å skrive om sin barndom. Men nesten umiddelbart blir hun avbrutt av sin mor. Moren er enten forferdet over det datteren skriver, eller fast bestemt på at sannheten må «justeres». Enkelte ting er direkte usanne, andre er utilbørlige, og mye burde rett og slett ikke stå på trykk. Resultatet er en løpende dialog – eller krangel – mellom forfatteren og moren, der selve avbrytelsen etter hvert blir viktigere enn historiene som forsøkes fortalt.
Jeg opplevde disse kranglene som svært morsomme og gjenkjennelige. De er fulle av humor, spiss replikkføring og små stikk, men rommer også et alvor som ligger rett under overflaten. For her handler det ikke bare om minner, men om eierskap til fortellingen. Hvem har rett til å definere hva som faktisk skjedde? Finnes det egentlig en objektiv sannhet når det gjelder barndom, familie og oppvekst?
Etter hvert er det nettopp avbrytelsene – morens protester, korreksjoner og indignasjon – som utgjør selve kjernen i boka. Små og store skjellsettende hendelser fra barndommen dukker opp i bruddstykker, hele tiden filtrert gjennom denne pågående dialogen. Og et stadig mer påtrengende spørsmål melder seg: Er dette virkelig forfatterens egen historie, eller er bokas jeg-person bare en litterær konstruksjon som tilfeldigvis bærer samme navn som forfatteren?
Det er her boka blir virkelig interessant. «En rekke avbrutte forsøk» er ikke bare en barndomsskildring, men en refleksjon over hukommelse, sannhet og selvfremstilling. Morens stadige innvendinger fungerer som et korrektiv mot den selvbiografiske impulsen, og skaper en produktiv usikkerhet hos leseren. For akkurat her kjenner jeg at jeg deler morens skepsis: Hvem vil egentlig fremstille seg selv så ufordelaktig i en bok, uten at det ligger et litterært prosjekt bak?
Boka leker bevisst med leserens forventninger til autentisitet. Den stiller spørsmål ved hvor grensene går mellom det levde livet og det skrevne, og om det i det hele tatt er mulig å fortelle «sannheten» om seg selv. Samtidig er den lett og leken i formen, og full av situasjonskomikk som gjør den svært lesbar.
Dette er en smart, morsom og tankevekkende bok, som sier vel så mye om litteraturens vilkår som om barndom og familie. En bok som ler av seg selv – og av oss.
Utgitt: 2007
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 185
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
