Å leve uten å leve
Ivan Sergejevitsj Turgenjev (1818–1883) er en av de store russiske realistene, kjent for sine psykologisk finstemte skildringer av mennesker som står på utsiden av både samfunn og egne liv. Han var en forfatter som skrev lavmælt, men presist, ofte om det tapte, det ulevde og det som aldri ble virkeliggjort.
Med «Et overflødig menneskes dagbok» fra 1849 introduserte Turgenjev et begrep som skulle bli stående i russisk litteratur: «det overflødige mennesket» – den begavede, følsomme mannen som aldri finner sin plass, aldri handler i tide, aldri virkelig lever.
Romanens jeg-forteller er en mann i trettiårene som vet at han snart skal dø. For å gjøre ventetiden levelig begynner han å skrive dagbok. Ikke for å bli husket, men for å forstå – eller i det minste formulere – hva slags liv han egentlig har levd.
Når han ser tilbake, er det slående hvor tomt alt fremstår. Det eneste som virkelig betyr noe for ham, er minnet om en kjærlighet som aldri ble virkelig. En affære som aldri fikk en form, men som han selv har tillagt enorm betydning. Til slutt står han igjen med én brutal erkjennelse: Han har vært et overflødig menneske.
Romanen skildrer en nesten lammende ensomhet. Fortelleren har aldri stått noen virkelig nær. Selv hans forelskelse er i stor grad et indre drama – en fantasikonstruksjon som aldri korrigeres av virkeligheten, fordi han aldri våger å utsette seg for den. Han tolker blikk, ord og små hendelser med overdreven betydning, og bygger hele sin livsfortelling på dette skjøre grunnlaget.
Det som gjør denne korte teksten så slående, er den elegante balansen mellom tragedie og ironi. Språket er raffinert, nesten lett – og nettopp derfor så effektivt. Under den stilfulle overflaten ligger et liv som er gått til spille.
Selv om handlingen er minimal, bygges det opp en stille spenning: Skal han komme til en innsikt som betyr noe? Skal han klare å bryte gjennom sitt eget selvbedrag før det er for sent?
Og midt i alt det sørgmodige finnes det også humor – en tørr, nesten øm humor rettet mot fortellerens selvhøytidelighet og hans tilbøyelighet til å gjøre sin egen lidelse til et slags privat drama.
«Et overflødig menneskes dagbok» er en tekst som føles forbløffende moderne. Den handler om det å stå ved siden av sitt eget liv, om å være så selvbevisst at man aldri får handlet, elsket eller risikert noe virkelig.
Turgenjev gir oss ikke en helt. Han gir oss et menneske som aldri klarte å bli noe – ikke fordi han manglet evner, men fordi han manglet mot til å tre inn i livet.
Det er både vemodig, skarpt og merkelig trøstende.
Utgitt: 1996
Utgitt første gang i Russland: 1849
Oversatt fra russisk: Erling Sande
Forlag: Solum Forlag
Antall sider: 132
