Anmeldelse av «Kjære Gabriel» av Halfdan W. Freihow (2006)

Et brev om kjærlighet og forståelse

I «Kjære Gabriel» skriver Halfdan W. Freihow et langt, personlig brev til sin sønn. Gabriel er ikke som andre barn. Han har autisme og i tillegg AD/HD, og faren forsøker – med åpenhet, undring og stor ømhet – å forstå hvem sønnen er, og hvordan verden arter seg for ham.

Dette er en bok om det å være forelder til et barn som ikke passer inn i de vanlige rammene, og om hvordan kjærligheten både utfordres og forsterkes av nettopp dette. Freihow skriver om gleder og sorger, håp og fortvilelse, men først og fremst om et ansvar som aldri kan legges bort.

Gjennom små og store episoder fra hverdagen får vi innblikk i Gabriels måte å møte verden på. Ofte er det bagateller som utløser kaos, men for Gabriel er de alt annet enn små. Faren beskriver hvordan familien forsøker å skape trygghet, struktur og rom – ikke bare for Gabriel, men også for seg selv – når situasjoner kommer ut av kontroll.

Det er ingen idyllisering her. Boka er ærlig om slitasje, maktesløshet og frykt for fremtiden. Samtidig bæres teksten av en helt bunnløs kjærlighet. En kjærlighet som ikke stiller betingelser, og som ikke gir opp, selv når alt er vanskelig.

Denne boka rørte meg dypt. Ikke fordi den søker å fremkalle sterke følelser, men fordi den er så stille og oppriktig. Freihow skriver med en lavmælt verdighet som gjør at teksten aldri tipper over i det private eller selvmedlidende. I stedet åpner han for gjenkjennelse og forståelse – også for lesere som ikke selv har erfaring med barn som er annerledes.

Språket er nydelig, presist og fullt av varme. Dette er en bok som gjør noe med deg, og som blir sittende igjen lenge etter at siste side er lest.

Kjære Gabriel er i bunn og grunn en bok om toleranse – ikke som abstrakt ideal, men som daglig praksis. Den viser hvor krevende det er å romme annerledeshet, og hvor nødvendig det er. Boka burde etter mitt syn vært pensum i grunnskolen, nettopp som et bidrag til forståelse, empati og respekt for mennesker som ikke passer inn i det normale.

Her er det ikke diagnosene som står i sentrum, men barnet – og relasjonen mellom far og sønn. Det er bokas største styrke.

• Forlag: Font
• Antall sider: 174