Anmeldelse av «Broen over Drina» av Ivo Andric (1945)

Formidabel fortellerkunst!

(Jeg skrev opprinnelig denne bokanmeldelsen i 2009, på min gamle litteratur- og filmblogg.)

Ivo Andric (f. 1892 – d. 1975) kom i følge bokas smussomslag i mellomkrigstiden inn i diplomatiet og var ved utbruddet av andre verdenskrig jugolavisk minister i Berlin. Han debuterte som skjønnlitterær forfatter i 1918. De bøkene som likevel gjorde ham berømt – ikke bare i Jugoslavia, men i hele verden – skrev han under okkupasjonen i 1940-årene: «Frøkenen», «En krønike om Travnik» og fremfor alt «Broen over Drina» som utkom i 1945 og som er oversatt til en mengde språk.

Handlingen i boka er lagt til byen Visjegrad i Bosnia, og starter med byggingen av brua over elva Drina på slutten av 1500-tallet, på den tiden Balkan var underlagt det ottomanske riket. Broen var en gave fra den tyrkiske vesiren, men ble til gjennom tvangsarbeid for beboerne i den lille landsbyen. Straffen for manglende lydighet overfor vesirens ordre var meget brutal.  

Det tok fire-fem år å bygge brua, og da den sto ferdig fulgte en eventyrlig vekst i handelen i området. Kristne, muslimer og jøder levde i relativ fredelig sameksistens, side om side i mange hundre år, og landsbyen vokste og ble til en by. Livet rundt brua skildres gjennom disse årene og frem til utbruddet av første verdenskrig, som kom etter skuddene i Sarajevo. På den tiden lå Bosnia under keiserdømmet Østerike-Ungarn.  

Historiene som fortelles i boka er basert på virkelige hendelser, og det er de mest fantastiske historier som fortelles om store og små hendelser i Visjegrad, byen ved brua over Drina. Etter hvert økte motsetningene mellom de ulike trosretningene, hvilket medførte at de i krisetider ikke lenger sto sammen slik de tidligere alltid hadde gjort. Sånn sett danner boka grunnlag for bedre å forstå de etniske motsetningene som til slutt kuliminerte i krigen i det tidligere Jugoslavia på 1990-tallet.  

De litterære kvalitetene i boka beveger seg på et meget høyt nivå, og forfatteren fikk også Nobels litteraturpris for den i 1961. Selv om boka mer er en slags historiebok enn et skjønnlitterært verk i tradisjonell forstand, opplevde jeg et sjeldent driv over den. Jeg måtte bare lese videre og klarte knapt å legge den fra meg. Det er veldig synd at denne boka ikke er å få kjøpt på norsk, men jeg håper at et forlag tar på seg å utgi den igjen. Denne boka fortjener flere lesere! Ikke minst pga. den spente situasjonen i Europa for tiden. Det er noe med å huske på at vi alle er mennesker!

På smussomslaget til mitt eksemplar av boka står følgende:

«Ivo Andric minner om de store slaviske fortellerne, først og fremst Tolstoi. – Ingen som har lest om brua over Drina, kan noen sinne glemme den … Med den fineste kunst er hos Ivo Andric episoder fra folkets liv gjennom 350 år knyttet til brua. – Slik forstår en stor dikter å samle sitt stoff, underbygge det med trauste pilarer og skape en linje i sitt verk. Norsk lesere bør kjenne denne kraftromanen.» Ragnvald Skrede i Dagbladet

«Uten tvil den mest interessante prosaforfatter i den slaviske språkverden.» Bonniers Litterära Magasin

Utgitt i Beograd: 1945
Originaltittel: Na Drini Cuprija
Engelsk tittel: The Bridge over Driba
Utgitt på norsk (mitt eksemplar): 1960
Forlag: Cappelen
Antall sider: 345