Filmatisering av Truman Capotes roman «Frokost på Tiffany»
Det er noen filmer som nærmest har vokst seg inn i filmhistorien. Ikke bare som fortellinger, men som stemninger, bilder og ikoner. «Breakfast at Tiffany’s» er en slik film, og svært mye skyldes selvsagt Audrey Hepburns fantastiske rolletolkning. Hun gjør denne filmen lett, melankolsk, romantisk og elegant på én og samme tid, og filmen har helt siden den ble innspilt hatt en helt egen plass blant de helt store filmklassikerne. Jeg elsker den og det til tross for at den må kunne sies å være svært overfladisk. Den gir seg imidlertid ikke ut for noe annet heller.
Regissør Blake Edwards var kjent for sin sikre komiske timing og sin evne til å balansere humor med underliggende alvor. Selv om han ofte forbindes med rene komedier, var Edwards også en filmskaper som forsto melankoli, ensomhet og menneskelig sårbarhet, har jeg kunnet lese meg til. I «Breakfast at Tiffany’s» lar han disse elementene ligge rett under den glitrende overflaten, og det er nettopp denne spenningen som gjør filmen til en klassiker.
Filmen er basert på «Breakfast at Tiffany’s» av Truman Capote, men den tar seg betydelige kunstneriske friheter og det på en måte som etter min mening bare styrker filmen.
Vi møter Holly Golightly, spilt av Audrey Hepburn, i en rolle som nærmest virker skrevet direkte for henne. Holly lever et ustrukturert, flyktig liv i New York. Hun er sjarmerende, rastløs og vanskelig å få tak på følelsesmessig. Drømmen hennes er enkel og samtidig dypt avslørende: å finne en rik mann hun kan gifte seg med, og på den måten sikre seg trygghet, status og ro.
Holly fortryller alle rundt seg, men lar ingen komme helt nær. Det gjelder også forfatteren Paul Varjak, spilt av George Peppard, som flytter inn i leiligheten over hennes. Ganske raskt flettes livene deres sammen, og Paul forelsker seg hjelpeløst i Holly. Han er fullt klar over at hun er både uforutsigbar og emosjonelt destruktiv. Likevel vekker hennes sårbarhet og barnlige hjelpeløshet en sterk beskyttertrang i ham.
Holly er imidlertid ute etter noe helt annet enn en fattig forfatter. Hun vil ha rikdom, trygghet og frihet, og for henne er Tiffany & Co. selve inkarnasjonen av lykke. Når hun er der, forsvinner de vonde tankene. Alt blir stille, vakkert og ordentlig. Tiffany representerer det livet hun lengter etter, men aldri helt klarer å gripe.
Det jeg synes er så vellykket med «Breakfast at Tiffany’s«, er hvordan filmen lar Holly være både uimotståelig og problematisk. Hun er ikke en klassisk romantisk heltinne. Hun lyver, rømmer, bruker mennesker og stikker av når ting blir vanskelige. Samtidig er hun dypt ensom. Filmen gjør henne aldri til et moralsk prosjekt. Den lar henne bare være.
Audrey Hepburn er ganske enkelt ubetalelig i rollen. Hun gir Holly en letthet, en sårbarhet og en eleganse som gjør at man tilgir henne nesten alt. Det er umulig å ikke bli besnæret, akkurat slik Paul blir. Hepburns tolkning er også en av grunnene til at filmen har fått et helt annet uttrykk enn Capotes mer kyniske litterære univers. Og for meg er det helt i orden. Filmen står støtt på egne ben.
Jeg liker også hvordan filmen tematiserer kvinnelig frihet og prisen for den. Holly vil ikke eies, men hun vil heller ikke stå alene. Hun vil være fri, men søker samtidig trygghet. Dette paradokset gjør henne både moderne og tidløs.
Filmen ble en stor suksess og regnes i dag som en klassiker. Den mottok to Oscar-priser. En for beste originale sang («Moon River» (Henry Mancini / Johnny Mercer) og en for beste originale musikk (Henry Mancini). Audrey Hepburn ble nominert til Oscar for sin rolle, og filmen har senere gått igjen på en rekke lister over «filmer man må se», blant annet 1001 Movies You Must See Before You Die.
- Innspilt: 1961
- Nasjonalitet: USA
- Medvirkende: Audrey Hepburn (Holly Golightly), George Peppard (Paul Varjak) m.fl.
- Spilletid: 114 minutter
