Anmeldelse av «Vicky Christina Barcelona» regissert av Woody Allen (2008)

En sjarmbombe av en film

Woody Allen har gjennom flere tiår laget filmer om kjærlighet, begjær og menneskelig forvirring. I «Vicky Cristina Barcelona» flytter han handlingen fra New York til Spania, og resultatet er en varm, sensuell og svært sjarmerende film.

Historien følger bestevenninnene Vicky og Cristina, som tilbringer en sommer i Barcelona. De er svært forskjellige, og nettopp dette gjør dynamikken mellom dem interessant.

Vicky er målrettet og fornuftig. Hun arbeider med en masteroppgave om den katalanske folkesjelen og har en klar plan for fremtiden. Når sommeren er over, skal hun tilbake til USA for å gifte seg med sin stabile og trauste forlovede, Doug. Hun vet hva hun vil.

Cristina er hennes rake motsetning. Hun er åpen, søkende og langt mer usikker på hvilken retning livet skal ta. Det eneste hun vet med sikkerhet, er hva hun ikke vil.

En kveld på et galleri møter de den karismatiske kunstneren Juan Antonio. Med en selvsikkerhet som nesten er komisk, inviterer han dem begge med på en helgetur – med klar beskjed om at han gjerne vil forføre dem begge.

Cristina lar seg fascinere umiddelbart. Vicky er skeptisk, men lar seg til slutt overtale til å bli med.

Oppholdet blir svært annerledes enn noen av dem hadde forestilt seg. Spesielt for Vicky blir møtet med Juan Antonio et vendepunkt. Plutselig begynner hun å tvile på det livet hun trodde hun hadde valgt.

Og så dukker Maria Elena opp – Juan Antonios temperamentsfulle ekskone.

«Vicky Cristina Barcelona» er i bunn og grunn en film om kjærlighetens mange former, og om forskjellen mellom trygghet og lidenskap.

Vicky representerer fornuften, stabiliteten og det planlagte livet. Cristina representerer søken, begjær og det uforutsigbare. Juan Antonio og Maria Elena fungerer nærmest som katalysatorer i dette universet – mennesker som lever mer impulsivt og lidenskapelig, på godt og vondt.

Woody Allen skildrer dette med en lett tone, men under overflaten ligger det en mer alvorlig refleksjon: Hva skjer når man én gang har opplevd virkelig lidenskap? Kan man da vende tilbake til det trygge livet uten å kjenne på en følelse av tap?

Skuespillerprestasjonene er glimrende. Javier Bardem gir Juan Antonio en avslappet karisma som gjør det lett å forstå hvorfor han virker uimotståelig. Scarlett Johansson spiller Cristina med en sårbar og søkende energi. Rebecca Hall gir Vicky en fin balanse mellom kontroll og indre uro.

Men det er kanskje Penélope Cruz som stjeler filmen. Hennes Maria Elena er eksplosiv, lidenskapelig og fullstendig uforutsigbar. Denne rollen mottok hun også Oscar for.

Filmen er vakker å se på, med Barcelona som en levende kulisse. Sol, kunst, vin og sensuelle sommernetter gir historien en stemning som gjør den nesten uimotståelig.

For meg fremstår dette som en av Woody Allens mest sjarmerende filmer. Den er lett og underholdende, men rommer samtidig en ettertanke om kjærlighetens irrasjonelle natur.

Jeg ble svært sjarmert.

Terningkast fem.

• År: 2008
• Originaltittel: Vicky Cristina Barcelona
• Nasjonalitet: USA / Spania
• Sjanger: Romantisk komedie / drama
• Medvirkende: Javier Bardem, Scarlett Johansson, Penélope Cruz, Rebecca Hall
• Spilletid: ca. 97 minutter
• Pris: Oscar til Penélope Cruz for beste kvinnelige birolle (2009)