Anmeldelse av «Hunger» regissert av Steve McQueen (2008)

Drama fra virkeligheten om IRAs kamp mot England

Dette er en film som skjærer seg inn i kroppen. «Hunger» beskriver en del av Englands nyere historie, som landet neppe er særlig stolt av i dag. IRA-medlemmet Bobby Sands havner i fengsel på begynnelsen av 80-tallet, og det som møter ham og de andre irske fangene er rystende. Fengselsforholdene er umenneskelige, og relasjonen mellom voktere og fanger beskrives som krig: vold, maktmisbruk og trakassering.

Fangene mener de er politiske fanger, ikke vanlige kriminelle, men de britiske myndighetene nekter å gi dem denne statusen. Margaret Thatcher – «jernkvinnen» – tordner på TV mot det hun beskriver som terrorisme og ondskap, og nekter å gi etter for press fra IRA. For irene ser situasjonen svært annerledes ut. De opplevde England som en okkupasjonsmakt og seg selv som frihetskjempere. Unge irske menn ble arrestert på sviktende grunnlag, og i fengselet ble vold nærmest rutine.

Som protest starter fanger en sultestreik. Bobby Sands blir lederen og ansiktet utad. I filmen følger vi hans siste dager, og kroppen hans skrumper inn mens viljen holder stand.

Filmen er brutal. Ikke fordi den viser vold og lidelse i store mengder, men fordi den nesten ikke forklarer noe. Den er først og fremst visuell og med minimalt med dialog. Den lar oss være inne i cellen med Sands, i stillheten, i rått forfall.

«Hunger» er debutfilmen til den britiske kunstneren og regissøren Steve McQueen (og som senere vant Oscar for beste film med 12 Years a Slave (2013)). Før han laget spillefilm, var McQueen billedkunstner. Det merkes. «Hunger» er filmet som et kunstverk: lange tagninger, statiske kameraer, bilder som får oss til å sitte urolig i stolen.

Den mest legendariske scenen er én sammenhengende tagning på over 17 minutter, der Bobby Sands (Michael Fassbender) og en prest (Liam Cunningham) fører en dialog om moral, offer og politikk. Ingen klipp. Ingen musikk. Bare to menn, to ideologier og et bord mellom dem. Det er en av de mest intense dialogscenene i moderne film.

Michael Fassbender går inn i rollen med en fysisk og psykisk intensitet som nesten er ubehagelig å være vitne til. Han gikk ned dramatisk i vekt under innspillingen, og transformasjonen er sjokkerende. Rolleprestasjonen ble hans internasjonale gjennombrudd.

Sultestreiken fant faktisk sted i 1981. Bobby Sands døde etter 66 dager uten mat. Ti fanger døde i alt. Etter hans død ble spørsmålet om fangenes status – politiske eller kriminelle – gjenstand for debatt verden over. Filmen dveler ikke ved politikken, men ved mennesket. Den viser hva et menneske kan utholde i frihetens navn, og hva makt kan gjøre med de som utøver den.

«Hunger» er ikke en tradisjonell politisk film. Den krever ikke at du forstår konflikten mellom Irland og England, men at du kjenner den. Den lar smerte bli visuelt konkret: urin på gulv, blodige knoker, stille blikk.

Den stiller ubehagelige spørsmål: Hvor går grensen for menneskelig utholdenhet? Når blir kroppen det eneste politiske våpenet man har? Hvem har definisjonsmakten over begreper som frihet, terrorisme og rettferdighet?

Det som gjør filmen ekstra sterk, er McQueens mot til stillhet. Han lar oss sitte i ubehaget. Ingen musikk som forteller hva vi skal føle. Bare virkelighet, avkledd og umulig å se bort fra.

«Hunger» er ikke bare en film man ser. Det er en film man holder ut å se, fordi den er så smertefull.

• Innspilt: 2008
• Originaltittel: Hunger
• Nasjonalitet: Storbritannia / Irland
• Sjanger: Drama / historisk / biografisk
• Regissør: Steve McQueen
• Skuespillere: Michael Fassbender (Bobby Sands), Liam Cunningham, Stuart Graham, Brian Milligan, Liam Campbell
• Spilletid: 91 min.
• Utmerkelser: Vant Camera d’Or ved filmfestivalen i Cannes (beste debutfilm)