Årstidene som speil for menneskesinnet
Den sørkoreanske regissøren Kim Ki-duk er kjent for sitt kompromissløse og ofte brutale filmspråk. Nettopp derfor fremstår «Vår, sommer, høst, vinter … og vår» som noe helt eget i hans produksjon. Her er uttrykket asketisk, nesten ordløst og samtidig uendelig rikt. Det er som om han med denne filmen skreller bort alt overflødig og sitter igjen med det mest grunnleggende: liv, skyld, begjær, anger og forsoning.
Sjelden har jeg sett en så nydelig og poetisk film som denne. Kulissene er nærmest overjordiske. Et lite flytende kloster ligger midt på en stille innsjø, omkranset av fjell som skifter farge og karakter med årstidene. Landskapet er ikke bare bakgrunn. Det er en del av fortellingen. Det hviler en dyp ro over handlingen, en rytme som gjorde at også min egen pust langsomt fant et annet tempo mens jeg så filmen.
I de innledende scenene møter vi en eldre buddhistmunk og et lite barn. De lever isolert fra verden, nederst i en dal langt, langt borte fra sivilisasjonen. Barnet leker, utforsker – og piner små dyr, uten å forstå konsekvensene av sine handlinger. Den eldre munken observerer i stillhet. Bekymret, men uten å heve stemmen. Gjennom en enkel, men virkningsfull handling lar han gutten erfare smerten han påfører andre. Uten formaninger, uten lange forklaringer, oppstår forståelsen: Livet er hellig, uansett hvilket vesen det gjelder.
Gutten vokser opp. Årstidene skifter. Han blir tenåring, så ung mann. En dag kommer en ung kvinne til klosteret. Hun er syk, kroppslig og kanskje også sjelelig. Etter noen uker i stillheten, i naturens rytme og i fellesskapet med munkene, friskner hun til. Mellom henne og den unge munken oppstår en romanse som er livgivende, intens og uunngåelig. Men kjærligheten bryter også med løftene og disiplinen han er oppdratt i. For første gang trekkes han mot verden utenfor innsjøens stille overflate.
Hver årstid rommer sin fortelling og sin livsvisdom. Våren handler om uskyld og læring. Sommeren om begjær og oppvåkning. Høsten om skyld og konsekvens. Vinteren om botsgang og renselse. Og så vender våren tilbake, som en påminnelse om livets sirkulære bevegelse. Naturen skifter farge og uttrykk, men innsjøen og klosteret består. Mennesket derimot, formes og merkes av sine valg.
Jeg ble ganske enkelt betatt. Dette er en film jeg vet at jeg kommer til å finne frem igjen når skuldrene sitter for høyt og tankene går for raskt. Stemningen, de vakre bildene, tempoet, stillheten, temaene som åpner rom for ettertanke – og som jeg neppe har forstått fullt ut enda – alt dette virker nesten terapeutisk på meg.
Det mest slående ved «Vår, sommer, høst, vinter … og vår» er dens enkelhet. Dialogen er sparsom. Kameraet er rolig. Bildene får tale. Kim Ki-duk viser hvordan handlinger får konsekvenser, uten å moralisere eksplisitt. Skyld og straff fremstilles som eksistensielle erfaringer.
Filmen kan leses som en buddhistisk meditasjon over karma: Det vi gjør mot andre, gjør vi i siste instans mot oss selv. Barnets grusomhet mot dyrene speiles senere i mannens egne smertefulle erfaringer. Begjæret fører ikke bare til liv, men også til tap. Likevel er ikke filmen mørk i sitt grunnsyn. Den peker mot muligheten for forsoning. Mot at livet – som årstidene – gir oss nye sjanser.
Samtidig rommer filmen en stillferdig påminnelse om menneskets begrensning. Ingen står over naturens orden. Ingen kan handle uten at det setter spor. Det finnes en moralsk alvorlighet her, men den er mild, nesten øm.
For meg er dette en filmopplevelse som går dypere enn underholdning. Den åpner et rom av stillhet. Et rom der jeg selv blir tvunget til å senke tempoet og lytte.
Vakkert, vakkert, vakkert.
Terningkast: 6
Innspilt: 2003 (internasjonal distribusjon 2004)
Originaltittel: Bom yeoreum gaeul gyeoul geurigo bom
Nasjonalitet: Sør-Korea
Regi: Kim Ki-duk
Medvirkende: Oh Young-soo, Kim Ki-duk, Kim Yeong-min
Spilletid: 98 minutter
