Atiq Rahimi sin korte roman «Tålmodighetens stein» er en av de bøkene som nesten tar pusten fra meg, nettopp fordi den er så konsentrert, så stillferdig og samtidig så voldsom i sitt alvor. Boka ble utgitt i Frankrike i 2008 under originaltittelen Syngué Sabour, og kom på norsk i 2009 i Tor Lotheringtons fine oversettelse, på Aschehoug. Den er på bare 128 sider, men rommer et helt liv, ja flere liv, presset sammen i et lite, utbombet rom et sted i Afghanistan.
Fortellingen er enkel i ytre handling, men dypt sammensatt i sitt indre. En kvinne sitter ved siden av sin dødssyke mann, som ligger bevisstløs etter et skudd i nakken. Hun holder ham i live ved hjelp av en enkel salt- og sukkeroppløsning som føres gjennom en slange ned i magen. Rundt dem er huset delvis ødelagt av krig, og utenfor pågår kampene videre. Mannens familie har flyktet og overlatt henne alene med ansvaret for mannen, for de to døtrene, og for sin egen overlevelse. I dette samfunnet er hun ingenting uten ham. Hennes verdi, hennes trygghet og hennes eksistens er knyttet til mannens liv.
Mens hun sitter der, uten å vite om mannen kan høre henne, begynner hun å snakke. Først forsiktig, deretter mer og mer åpent. Hun betror ham hemmeligheter hun aldri tidligere har våget å sette ord på. Hun forteller om ekteskapet, om et liv uten ømhet, uten kjærtegn, uten kjærlighet slik hun selv har forstått den. Om lengsler hun har vært nødt til å fortrenge for ikke å miste sin ære, og om handlinger som av og til har vært drevet frem av ren desperasjon.
Her får romanens tittel sin dype betydning. I persisk mytologi er seng-e-saboor en magisk stein man kan betro all sin smerte, sorg og fortvilelse til. Alt det man ikke kan si høyt til andre. Steinen lytter tålmodig, og en dag, når den har tatt imot alt, sprekker den, og mennesket som har betrodd seg, blir befridd. Mannen blir for kvinnen denne steinen. Stillheten hans gir henne rom. For første gang i livet får hun tale uten å bli avbrutt, korrigert eller tiet i hjel.
Det som gjør boka så sterk for meg, er nettopp denne kontrasten mellom det indre og det ytre. Mens kvinnen gradvis åpner seg og finner et språk for sitt eget liv, fortsetter krigen rundt henne. Skudd, uro og fare er hele tiden til stede. Hun vet at det er farlig å bli værende i huset, men hun har ikke noe valg. Hennes liv er allerede innsnevret til dette rommet, denne kroppen ved siden av henne, denne stemmen hun endelig tør å bruke.
Rahimi skriver med en nøkternhet som gjør teksten desto mer smertefull. Han unngår sentimentalitet, og nettopp derfor treffer fortellingen så hardt. Skildringen av kvinners plass i det afghanske samfunnet er rystende, men aldri spekulativ. Det er stillhetene, de små detaljene og det som bare antydes, som gjør mest vondt. Og slutten … den slipper meg rett og slett ikke. Jeg blir sittende igjen, lenge etter siste side, med en klump i brystet og en følelse av å ha vært vitne til noe dypt menneskelig.
At Rahimi ble tildelt den prestisjetunge Goncourtprisen for denne boka i 2008, fremstår for meg som fullstendig fortjent. «Tålmodighetens stein» er en liten bok i format, men en stor bok i virkning. Noe av det såreste og vakreste jeg har lest på lenge, og en roman jeg er oppriktig takknemlig for å ha blitt gjort oppmerksom på.
Terningkast: 5 – en sterk sådan.
Utgitt i Norge: 2009
Utgitt i Frankrike: 2008
Originaltittel: Syngué Sabour
Oversetter: Tor Lotherington
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 128
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
