Anmeldelse av «Hiroshima Mon Amour» regissert av Alain Resnais (1959)

En grusomt vakker kjærlighetshistorie …

En fransk skuespillerinne og en japansk arkitekt møtes tilfeldig i Hiroshima på slutten av 1950-tallet. Byen bærer fremdeles preg av ødeleggelsene etter andre verdenskrig, men er samtidig i ferd med å reise seg igjen.

Mellom dem oppstår det raskt en intens tiltrekning.

De vet begge at dette er midlertidig. Hun skal snart reise tilbake til Frankrike. Likevel innleder de et forhold – og tilbringer den siste tiden sammen, som om tiden ikke finnes.

I løpet av deres siste natt betror de hverandre sine dypeste hemmeligheter. Begge er gift. Begge vet at dette ikke kan vare. Og kanskje er det nettopp det som gjør følelsene så sterke.

At det er umulig.

Filmen vever deres kjærlighetshistorie sammen med minnene fra krigen. Hiroshima er ikke bare et sted – det er et sår. Et bakteppe som hele tiden er til stede.

Innledningen i filmen er helt spesiell. Den har et nesten dokumentarisk preg, med bilder fra atombomben, ødeleggelsene og gjenoppbyggingen. Samtidig er den poetisk – nærmest som et filmdikt, slik det også treffende er beskrevet.

Dette setter tonen for resten av filmen.

Kvinnens minner fra krigen i Frankrike – og hennes forhold til en tysk soldat – flettes inn i fortellingen. Et forhold som fikk alvorlige konsekvenser for henne da krigen var over.

Slik blir filmen ikke bare en kjærlighetshistorie, men også en refleksjon over hukommelse, skyld og det vi bærer med oss videre i livet.

At filmen er i svart-hvitt, forsterker stemningen ytterligere. Den gir en egen ro og tyngde til bildene, og til forholdet mellom de to.

Det er en vakker og intens kjærlighet som skildres – men hele tiden med tragedien liggende like under overflaten. De sviker dem de er gift med. De kan aldri få hverandre. Og kanskje er det nettopp derfor lidenskapen oppleves så sterk.

Skuespillerprestasjonene er glitrende. Så glitrende at man nesten kan glemme at dette er skuespill.

Dette er en av filmhistoriens store klassikere, og det er lett å forstå hvorfor den stadig trekkes frem – blant annet i «1001 filmer du bør se før du dør».

En film det er vel verdt å få med seg.

Terningkast fem.

Hovedroller: Emmanuelle Riva, Eiji Okada
Originaltittel: Hiroshima mon amour
Regissør: Alain Resnais
Produksjonsår: 1959
Nasjonalitet: Frankrike / Japan
Sjanger: Drama / romantikk
Spilletid: 86 minutter

Legg inn en kommentar

Skroll til toppen

Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg

Abonner nå for å fortsette å lese og få tilgang til hele arkivet.

Fortsett å lese