På sammenbruddets rand
Richard Yates er en forfatter som aldri gir sine romanfigurer et sted å gjemme seg. Enten han skriver om forstadsekteskap, ambisjoner som visner eller sosial klatring, vender han alltid blikket mot selvbedraget. De historiene mennesker forteller seg selv for å kunne leve videre i liv de innerst inne vet er feil.
Da «Disturbing the Peace» kom ut i 1975, var Yates selv langt inne i et liv preget av alkoholisme, økonomiske problemer og tilbakevendende depresjoner. Romanen bærer tydelige spor av dette. Den er mørkere, råere og mer desillusjonert enn «Revolutionary Road«, men også mer åpen i sin hånlige humor. Her finnes ikke lenger noen illusjon om at et annet liv ligger rett rundt hjørnet. Alt står allerede i ruiner.
John Wilder er en vellykket reklamemann i midten av trettiårene, bosatt i New York med kone og barn. På papiret har han alt: karriere, familie og kulturell kapital. Janice, kona hans, eier ikke mindre enn 4000 bøker. De har sønnen Tommy. Dette er et hjem som burde signalisere trygghet og dannelse.
Men noe er grunnleggende galt.
En dag ringer John hjem og sier at han ikke kan komme tilbake. Når Janice spør hvorfor, svarer han at han er redd han kan komme til å drepe henne og sønnen. Dermed er sammenbruddet et faktum. John havner på lukket psykiatrisk avdeling, i et system som Yates skildrer med både gru og bitende ironi. Pasientene vandrer hvileløst opp og ned korridorene. I enden ligger de skitne madrassene i det som bare kalles «runkekroken». Alt føles mer nedbrytende enn helende.
John slipper etter hvert ut, vender hjem, begynner i terapi og sendes videre til Anonyme Alkoholikere. Men ingenting forandrer seg egentlig. Drikkingen fortsetter, bare mer skjult. Terapitimene blir en parodi: psykiaterens «hm» og «mmm» erstatter enhver form for innsikt. Fortiden brettes ut, men uten at noe løsner.
Så møter han Pamela som er ung, intens og full av ideer. Sammen bestemmer de seg for å lage film om hans opphold på klinikken. John forlater kone og barn, og de to reiser til Hollywood for å virkeliggjøre prosjektet. Men også dette blir en illusjon. I stedet for forløsning finner John bare en dypere form for undergang.
Det er blitt sagt at dette er Yates’ mørkeste roman. Det er også en av hans morsomste. Ikke fordi stoffet er lett, men fordi blikket er så knusende presist. «Ordensforstyrrelse» er en satire over den moderne ideen om lykke: om selvrealisering, terapi, ekteskap, seksualitet og suksess.
John Wilder er ikke et uskyldig offer. Han er arrogant, selvopptatt, full av selvmedlidenhet og blind for andres behov. Samtidig er han også et produkt av et system som har lovet ham alt, men som ikke har gitt ham noe som faktisk gir mening.
Janice vil bare ha en tilstedeværende ektemann. Hvem han er, hva han føler eller hva han drømmer om, betyr mindre. Pamela vil ha kunst, intensitet og drama. John forsøker å være alt dette for dem alle, og ender som ingenting.
Yates’ personer er aldri helter. De er forfengelige, selvbedragerske, snakkesalige og urovekkende gjenkjennelige. Det er det som gjør romanen så ubehagelig god.
Jeg humret og lo mens jeg leste, ofte mot min egen vilje. For Yates drar karakterene sine så langt ut i det karikerte at det nesten blir komisk. Men latteren setter seg raskt fast i halsen.
«Ordensforstyrrelse» handler om et menneske som mister fotfestet, men også om et samfunn som ikke tilbyr noe virkelig alternativ. Psykiatrien, alkoholkulturen, kunstnermyten – alt fremstår like tomt som forstadslivet i «Revolutionary Road«.
Dette er en nådeløs bok om å være fanget i sitt eget liv. Den fortjener absolutt terningkast fem.
Utgitt i USA: 1975
Utgitt i Norge: 2011
Originaltittel: Disturbing the Peace
Oversatt: Agnete Øye
Forlag: Oktober
Antall sider: 255
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
