Når bekymring blir til fremmedfrykt
Hege Storhaug er journalist og samfunnsdebattant, kjent for sitt sterke engasjement i spørsmål knyttet til islam, integrering og kvinners rettigheter. Hun har gjennom mange år markert seg med et tydelig politisk prosjekt: å advare mot det hun omtaler som norsk naivisme i møte med islamisme. «Tilslørt. Avslørt» er skrevet i dette landskapet, og det merkes på hver eneste side.
Boka tar for seg sløret som religionpolitisk symbol og bruker dette som inngang til en bredere kritikk av utviklingen i muslimske miljøer i Europa og Norge. Storhaug starter med et journalistisk grep: hun ikler seg burka og beveger seg rundt i Oslo. Hun beskriver hvor hemmende plagget er, hvor innsnevret synsfeltet blir, og hvordan hun – paradoksalt nok – føler seg mer eksponert enn usynlig. Eksperimentet er effektivt som fortellergrep, men også problematisk. For det er Storhaugs subjektive erfaring som gis normativ tyngde, uten at det reflekteres særlig over hvor begrenset dette perspektivet faktisk er.
Videre trekker hun slørets historie langt tilbake i tid, og viser hvordan tildekning tidligere var et statussymbol forbeholdt kvinner som slapp fysisk arbeid. Dette er i seg selv interessant og relevant. Problemet oppstår når denne historiske gjennomgangen brukes til å etablere et nærmest entydig narrativ: sløret som undertrykkelse, uten rom for kompleksitet, kontekst eller motstemmer som ikke allerede passer inn i forfatterens konklusjon.
Storhaug argumenterer for at økende bruk av hijab, niqab og andre former for tildekning i Norge ikke kan forstås som frivillige individuelle valg, men som uttrykk for sosial kontroll, moralpoliti og patriarkalske strukturer. Hun viser til konkrete hendelser – blant annet på Grønland i Oslo – der kvinner har blitt trakassert for ikke å være tildekket. Dette er alvorlige forhold som fortjener oppmerksomhet og politisk handling.
Likevel er det her boka for alvor begynner å skli. For i stedet for å skille klart mellom islamisme og muslimer, mellom kontroll og tro, mellom konkrete overgrep og generelle praksiser, bidrar Storhaug til å viske ut disse skillene. Resultatet er en bok som i praksis forsterker et «vi» og «de», snarere enn å bygge broer eller åpne for løsninger.
Når hun skriver at jo strengere kvinner er tildekket i et samfunn, desto mer fraværende er menneskerettighetene, fremstår dette som en grov generalisering. Den overser både muslimske kvinners egne stemmer og de mange ulike kontekstene slørbruk inngår i. Enda mer problematisk blir det når Storhaug argumenterer for forbud, ikke bare mot burka eller niqab, men i praksis mot kvinners religiøse uttrykk, uten å ta tilstrekkelig inn over seg hvilke rettighetsbrudd dette i seg selv kan innebære.
Mot slutten av boka skjerpes retorikken ytterligere. Sammenligninger mellom islamisme og nazisme og fascisme gjør at jeg som leser faller av. Ikke fordi religiøs fanatisme ikke kan være farlig, for det kan den, men fordi slike paralleller er historisk, politisk og analytisk svake. De virker mer mobiliserende enn opplysende, mer polariserende enn klargjørende.
Jeg satt igjen med en tydelig ambivalens etter endt lesning. På den ene siden tar Storhaug opp reelle og viktige problemstillinger: sosial kontroll, kvinners rettigheter, æreskultur og grensene for toleranse i et liberalt demokrati. På den andre siden bidrar måten hun gjør det på, til å forsterke frykt, mistenkeliggjøring og avstand. Det hun beskriver som et ønske om oppvåkning, risikerer i stedet å føre til ytterligere polarisering.
For meg blir dette bokas største svakhet: Den peker på reelle utfordringer, men undergraver sin egen sak ved å redusere kompleksitet, ved å snakke om snarere enn med, og ved å legge til rette for et stadig sterkere «oss» og «dem». Det bidrar ikke til løsninger. Det gjør frontene hardere.
«Tilslørt. Avslørt» er utvilsomt en engasjerende bok. Den er velskrevet, tydelig og villet provoserende. Men den er også snever, normativ og i for stor grad drevet av et politisk prosjekt som overskygger den journalistiske nysgjerrigheten.
Skal vi lykkes med å håndtere de utfordringene Storhaug peker på, trenger vi mer nyanser, flere stemmer og mindre fryktretorikk. Denne boka bidrar til det motsatte.
- Utgitt: 2007
- Forlag: Kagge forlag
- Antall sider: 178
