Anmeldelse av «Sult» av Knut Hamsun (1890)

Når stemmen avgjør sultens intensitet

«Sult» er et av de mest ikoniske verkene i norsk litteratur og også et av de mest krevende. Det er en roman som lever og dør med språket, rytmen og ikke minst stemmen som bærer teksten. Nettopp derfor blir forskjellen mellom den gamle og den nye lydbokinnlesningen av denne boka så slående.

Jeg har hørt «Sult» som lydbok to ganger med få års mellomrom. Først i den gamle versjonen, og senere i nyinnspillingen med Aksel Hennie. Det var som å høre to ulike bøker.

Med de berømte åpningslinjene – «Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania…» – kastes vi inn i 1880-årenes hovedstad.

Vi følger en ung, navnløs journalist som vandrer rundt i Kristiania mens han langsomt brytes ned av fattigdom og sult. Han lever fra hånd til munn, stadig på jakt etter penger, mat og et sted å hvile, men hindres igjen og igjen av sin egen stolthet. Sulten påvirker ikke bare kroppen, men også tankene: forestillingene blir mer maniske, humøret svinger voldsomt, og forholdet til omverdenen preges av både forakt og desperat lengsel etter anerkjennelse. Samtidig klamrer han seg til skrivingen som en siste rest av verdighet og identitet. Romanen er et kompromissløst psykologisk portrett av et menneske på randen – der ytre nød og indre oppløsning smelter sammen.

Romanen har også et tydelig selvbiografisk preg. Det er bred enighet om at «Sult» bygger på Knut Hamsuns egne erfaringer fra unge år, da han levde i dyp fattigdom i Kristiania og bokstavelig talt sultet mens han forsøkte å slå gjennom som forfatter. Dette gir teksten en sjelden intensitet og troverdighet. Skildringen av kroppens forfall, de maniske tankesprangene, stoltheten som står i veien for hjelp, og den nesten selvdestruktive trangen til å bevare verdighet, bærer preg av noe levd snarere enn konstruert. Det er vanskelig å se for seg at en slik roman kunne vært skrevet uten personlig erfaring av den typen ekstrem nød og indre oppløsning som «Sult» gir uttrykk for.

Den gamle lydbokversjonen, produsert av NRK i 1959 og lest av Olaf Havrevold, er solid og tidstypisk. Den har autoritet, alvor og litterær tyngde.

Samtidig opplevde jeg denne versjonen som krevende. Enkelte partier ble tunge, nesten stillestående. Jeg måtte jobbe for å holde konsentrasjonen oppe, og selv om helheten var god, var det passasjer jeg opplevde som litt kjedelige. Ikke dårlige – mer som utilgjengelige.

Det var nettopp da tanken slo meg: hvor intenst dette kunne vært med en mer moderne innlesning.

Og så kom den. Nyinnspillingen fra 2009, lest av Aksel Hennie, på oppdrag fra Lydbokforlaget. Forskjellen er slående.

Der den gamle versjonen holder teksten på avstand, går Hennie rett inn i rollen. Han er den sultende jeg-personen. Med stor innlevelse, rastløs energi og presis timing formidler han stoltheten, desperasjonen, forakten for seg selv og omverdenen – og den indre oppløsningen.

Passasjer jeg tidligere opplevde som seige, forsvinner her fullstendig. Tvert imot tok jeg meg i å høre enkelte partier om igjen, rett og slett fordi de var så godt lest. Sulten blir fysisk. Tankekaoset blir levende. Romanen føles plutselig forbausende moderne.

Med en spilletid på bare 5 timer og 37 minutter er denne utgaven dessuten overkommelig for de fleste, også for dem som ellers kvier seg for Hamsun.

Dette er et sjeldent godt eksempel på hvor avgjørende en oppleser kan være. Teksten er den samme, men opplevelsen er fundamentalt forskjellig.

Den gamle innlesningen har sin verdi – historisk og litterært.
Den nye innlesningen gir romanen nytt liv.

For meg er det ingen tvil: Skal man høre «Sult» som lydbok i dag, er det Aksel Hennies versjon man bør velge.

Innlest: 2009
Utgitt for første gang: 1890
Oppleser: Aksel Hennie
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 5 t 37 min.