Når sladderen styrer alt
Blant Knut Hamsuns mange romaner er «Konene ved vannposten» kanskje den morsomste. Det er i hvert fall den jeg har ledd mest av. Her slipper Hamsun seg løs som satiriker og ironiker, og det er som om han har bestemt seg for å gjøre narr av absolutt alt: småborgerlighet, standshysteri, mannlig stolthet, hykleri – og ikke minst bygdas evige sladder.
Oliver Andersen reiser til sjøs og vender hjem som krøpling etter en arbeidsulykke om bord på konsul Johnsens båt Fia. Først langt ut i fortellingen forstår vi fullt ut hvor alvorlig skaden er: det ene beinet er amputert helt opp til hoften. I en tid uten yrkesskadetrygd eller sikkerhetsnett, er dette en ødeleggende dom for livet.
Hans forlovede Petra blir likevel hos ham, og de to gifter seg. Som en slags moralsk kompensasjon gir konsul Johnsen – først kjent som «Johnsen på Brygga», senere som den mer storhetsbesatte «dobbeltkonsulen» – Oliver jobb som bestyrer av sitt pakkhus. Det er tydelig at dette ikke er veldedighet uten egeninteresse, men det er det nærmeste Oliver kommer en slags trygghet.
Petra føder barn på løpende bånd. Det merkelige er at de fleste av barna er brunøyde, mens verken Oliver eller Petra har brune øyne. Den eneste i bygda som har det, er dobbeltkonsulen selv.
Likevel er det bare Petra som virkelig forholder seg til denne sannheten. Oliver gjør alt han kan for å fortrenge den. I stedet bygger han opp en overdreven selvhevdelse, der han skryter, praler og klamrer seg til en maskulin verdighet som i realiteten er fullstendig undergravd. Resultatet er dypt komisk og samtidig dypt menneskelig.
Eldstesønnen Frank viser seg å være usedvanlig begavet, særlig språklig. Med doktorens hjelp lar dobbeltkonsulen seg overtale til å finansiere utdannelse for ham. Frank studerer filologi, noe bygdefolket slett ikke forstår. Hva skal man med latin og grammatikk, når man kan bli prest?
Broren Abel er mer jordnær og blir værende i bygda. Han forelsker seg i Lille-Lydia, dobbeltkonsulens datter. Men Lille-Lydia er opptatt av kunsten, og dessuten er det mer enn bare hennes vilje som står i veien for et ekteskap mellom dem.
Vi følger livet i en liten bygd der alle vil være litt finere enn de er. Stand voktes nidkjært, og det er avgjørende hvem man omgås og hvem man ikke må forveksles med. Alt kretser rundt dobbeltkonsul Johnsens krambu, og rundt sladderen som oppstår ved vannposten, der konene møtes og sannheter formes, fordreies og videreformidles.
Hamsun er nådeløs. Han gjør narr av alt og alle. Men han gjør det med en presisjon som gjør latteren både hjertelig og ubehagelig. Oliver er romanens hovedoffer. Han er en mann som kjemper desperat for å bevare sin verdighet, og som nettopp derfor blir latterlig. At han selv ikke makter å se sannheten, gjør det hele enda morsommere.
Sjelden har jeg lest en morsommere Hamsun-roman. Jeg holdt på å le meg fillete underveis. Dette er Hamsun som komikkens og ironiens mester, langt unna forestillingen om ham som tung, mørk og utilgjengelig.
Lydbokutgaven løfter opplevelsen ytterligere. Nils Johnson er, for meg, den aller beste Hamsun-oppleseren. Jeg foretrekker rett og slett å høre ham lese Hamsun fremfor å lese bøkene selv.
Til dem som synes Hamsun er tung: Begynn her!
Terningkast seks til Nils Johnson. Terningkast fem til boka.
Opprinnelig utgitt: 1920
Lydboka er innspilt: 2009
Oppleser: Nils Johnson
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 13 t 42 min.
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
