Tankevekkende – og urovekkende stille
Denne filmen la ikke opp til å gjøre stort vesen av seg. Den kommer snikende, nesten stillferdig, og nettopp derfor ble den sittende i meg lenge etterpå. «Never Let Me Go» er et lavmælt, melankolsk drama som tar opp store etiske spørsmål – uten å rope dem ut.
Kathy, Ruth og Tommy vokser opp på det som tilsynelatende er en idyllisk kostskole på den engelske landsbygda, Hailsham, på 1980-tallet. Barna er foreldreløse, men virker trygge og godt ivaretatt. Lærerne gjør sitt ytterste for å gi dem en god oppvekst, og barna får stadig høre at de er helt spesielle. Særlig helse, kropp og fysisk velvære vies stor oppmerksomhet. Fordi dette er det eneste livet de kjenner, stiller de heller ikke spørsmål. Verden utenfor oppfattes som utrygg, og Hailsham som et slags beskyttet paradis.
Når barna blir eldre, trer de mer allmenne ungdommelige erfaringene frem. Følelser, sjalusi, kjærlighet og seksuell usikkerhet oppstår, og mellom Kathy, Ruth og Tommy utvikler det seg et smertefullt trekantdrama. Kathy har alltid følt en sterk tilknytning til Tommy, men det er Ruth som ender opp med ham. Dette legger et stille, men merkbart press på vennskapet mellom dem.
Samtidig ligger det hele tiden noe uuttalt og foruroligende i bakgrunnen. Hva er det egentlig som gjør disse barna så «spesielle»? Hvorfor er deres fremtid så nøye regulert? Filmen avdekker dette gradvis, og jeg skal ikke røpe mer enn nødvendig. Det holder å si at den tilsynelatende trygge og omsorgsfulle oppveksten skjuler en skjebne som er alt annet enn uskyldig og som reiser dypt ubehagelige spørsmål om menneskeverd, nytte og offer.
Visuelt er filmen svært vakker. Naturbildene er rolige og stemningsfulle, musikken er dempet og sørgmodig, og det hviler en gjennomgående melankoli over hele fortellingen. Samtidig er det nettopp denne stillheten som også ble filmens svakhet for meg. De etiske dilemmaene som ligger i bunn – og som i utgangspunktet er både provoserende og dypt fascinerende – blir etter min mening behandlet litt for overflatisk. Jeg savnet større motstand, mer sinne, flere spørsmål. At karakterene i så stor grad aksepterer sine skjebner uten å gjøre opprør, irriterte meg til tider, selv om jeg forstår at dette også kan tolkes som et bevisst grep.
Skuespillerprestasjonene er gjennomgående solide. Carey Mulligan gjør en stillferdig og sår tolkning av Kathy, og jeg opplevde henne som langt sterkere her enn i mye annet jeg har sett henne i. Andrew Garfield gir Tommy en rå og uforløst smerte som fungerer godt. Keira Knightley spiller, som ofte, på kjente strenger, men passer likevel fint inn i rollen som den mer dominerende og kontrollerende Ruth.
Alt i alt er dette en vakker, vemodig og tankevekkende film som engasjerer, selv om jeg ønsket meg større dybde i utforskningen av de etiske spørsmålene. Vurdert på sine egne premisser er det like fullt en sterk filmopplevelse.
Sterk firer på terningen.
Innspilt: 2010
Originaltittel: Never Let Me Go
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Carey Mulligan (Kathy), Andrew Garfield (Tommy), Keira Knightley (Ruth)
Spilletid: 103 min.
Basert på en roman med samme navn av Kazuo Ishiguro
